Sykefraværet helt sjukt?

Lukk øynene og se for deg en kålåker full av kaniner som lystig løper rundt og tygger løs. Og så tilbake til sykefraværsdebatten igjen – nesten alle har hoppet ut på banen, og nesten alle argumenter har vært gyldige. At folks moral er blitt forverret, og gjennom hele skalaen til at arbeidslivet er blitt råere. Statistikk er blitt flittig brukt for å begrunne egne argumenter og posisjoner – og det en del å ta av. Til tross for at innbyggertallet i Norge utgjør en håndfull bydeler i London, er vi ikke enige om størrelsen på sykefraværet.

Nav registrerer legemeldt sykefravær fra virksomhetene. Statistisk sentralbyrå (SSB) bruker tall fra Nav supplert med egenmeldt fravær fra et representativt utvalg. KS har sine egne tall; PAI-statistikken basert på kommunenes rapportering av egenmeldt og legemeldt sykefravær. Kommunene tar ut fraværsdata fra sine egne systemer. Hvilke er gyldige og hvilke brukes? Tusentipset er: De som passer eget formål.

Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) har sammenlignet fraværstall fra 1971 og fram til 2008 (fra SSB). De viser en variasjonen i det legemeldte sykefraværet mellom 4,3 prosent og 7,8 prosent. I samme periode pendlet det egenmeldte fraværet rett rundt 1 prosent. Så kan man spørre – er dette sykelig høyt? Eller håndterbart?

Alderssammensetningen endres, vi får flere eldre som går ut av arbeidslivet og over i kostbare ordninger. Andelen uføre øker. Stadig flere er utenfor arbeidslivet i lengre perioder. Dermed blir forholdstallet mellom yrkesaktive og ikke-aktive utfordrende. Folk i arbeid dekker kostnadene til dem som er utenfor. Hva er mest kostnadseffektivt, å øke folks yrkesdeltakelse med ett år eller redusere sykefraværet med 20 prosent? Har vi rett fokus?

Yrkesdeltakelsen er generelt høy i Norge, og med høy andel eldre og kvinner. Desto høyere andel av befolkningen som er yrkesaktiv, desto flere vil ha spesielle behov for tilrettelegging, høyere fravær eller på annen måte ulike behov og utfordringer knyttet til yrkesdeltakelsen. Dermed står målet om inkludering i motsetning til arbeidet med å redusere sykefraværet. Lever vi godt med dette dilemmaet?

Skal vi makte å redusere langtidsfraværet, må vi kanskje akseptere at korttidsfraværet øker. Erfaringer gjort i Kvalitetskommuneprogrammet viser at korttidsfravær kan forebygge langtidsfraværet hvis man får anledning til å hente seg inn før man går på en større smell.

Korttidssykefraværet koster arbeidsgiver dyrt og påvirker bunnlinja direkte, mens langtidsfraværet refunderes og belaster arbeidsgiver i mindre grad. Våger vi en slik dreining som medfører økt korttidsfravær? Og er det mulig under dagens kostnadsdelingsregime? Når kostnadene for arbeidsgiver synker etter arbeidsgiverperioden, men øker for staten, utvikles en særlig logikk for å motvirke hyppige korttidsfravær: «Ta deg en lengre sykemelding så du kommer skikkelig til hektene».

Full lønn under sykefravær er et gode ikke alle i private virksomheter har, men det er en utbredt myte i kommunene at Nav refunderer alle kostnadene etter arbeidsgiverperioden. De gjør ikke det. En ansatt med en årslønn på 400.000 kroner som sykmeldes ett år, koster kommunen om lag 140.000 kroner, litt avhengig av pensjonskostnadskalkylen. Kanskje er det ikke så lurt å anbefale «å komme skikkelig til hektene»?

Et samlet sykefravær som overtid varierer mellom 4 og 8 prosent, er etter mitt syn ikke sjukt, det er til å leve med. Verre å leve med er at snittet i kommunene ligger tett på 10 prosent.

Dukker vi lenger ned i tallene, ser vi at i flere sektorer ligger fraværet enda høyere. 12-13 prosent er ikke uvanlig. Verre eksempler finnes. Sykefravær er dyrt, men det går også ut over tilbudet. Kvaliteten blir dårligere ved bruk av mange vikarer, det blir ekstra press på dem som ikke er syke, strammere budsjetter osv. Høyt fravær gjør dermed noe med arbeidslaget. Det fremmer heller ikke rekruttering av flinke folk. Dette går ut over den totale kvaliteten og påvirker omdømmet. Dette er det «sjuke sykefraværet» som vi må jobbe med. Jeg vil hevde at det er mer kostnadseffektivt å redusere sykefraværet der det er høyt enn der det er middels.

Kvalitetskommuneprogrammet har lansert ti punkter som virker for å redusere sykefraværet. Enkle, men likevel kompliserte tiltak. Det handler om systematisk langsiktig arbeid, konkrete og oppnåelige mål, fokus og tid. Og det handler om at jobben må forankres og gjøres i hele organisasjonen – hos politikerne, i administrasjonen og blant de ansatte og deres tillitsvalgte.

Når kaninene etter hvert forlater denne kålåkeren for å knaske videre på andre åkre, går vi andre ut og rydder opp – systematisk og fokusert, godt forankret og med blikket rettet opp og fram! Enn så lenge kan du sjekke våre ti punkter om hva som virker på www.kvalitetskommuner.no Det er det sjuke sykefraværet vi må ta tak i. Vi vet at vi kan – men vi må ville det; alle, hele tiden.