Superselgerens lagbytte

Kritikerne av den kommende politikk-rådgiver Hanssen har sluppet lett unna de to siste ukene. Alle som mener at det burde være umulig for en profilert statsråd å gå over til kommunikasjonsbransjen, bør spørres om de da ikke gir yrkesforbud til pensjonerte politikere. Det har til alle tider vært godtatt at man har gått direkte fra politikk til kommunikasjonsavdelingen i store selskaper/organisasjoner – ikke fordi det er uproblematisk, men fordi det i virkelighetens verden er umulig å hindre at en politiker får ny arbeidsgiver og stiller sin erfaring til rådighet.

Det problematiske med Bjarne Håkon Hanssens sidebytte er derfor ikke handlingen i seg selv – det er Hanssens begrunnelse for at han forlater politikken. Eksstatsrådens avskjedsintervju er tankevekkende lesning. Han sa blant annet til Aftenposten at han så på seg selv som best til å pløye, ganske god til å så, men ikke så god til å høste og å foredle. «Jeg er ingen god driver, ingen gjennomfører, men jeg er ganske kreativ», la han til.

Hva er det egentlig vi har politikere til? Å styre landet, eller å finne fikse nye løsninger for hvordan landet skal styres? Selvfølgelig begge deler, men det er liten tvil om at det aller viktigste for en politiker er at han eller hun kan forvalte fellesskapets interesser på en god måte. Det innebærer at man av og til må reformere, men at man som oftest må få det eksisterende systemet til å fungere best mulig. Foredling og høsting er en mye viktigere jobb for en politiker enn å pløye og å så.

I redelighetens navn skal det sies at Hanssen i sin gjerning som statsråd ikke har vært noen dårligere gjennomfører enn mange andre. Hans uttalelser ble kanskje sett på som koketteri – og en markedsføring av hans nye liv som kreativ politikk-rådgiver. Likevel hadde det vært på sin plass at noen konfronterte Hanssens med hans uttalte holdninger. En mann som i 12 år har forvaltet fellesskapets interesser på vegne av sine velgere i Nord-Trøndelag, kan han egentlig si at han ikke er noe særlig god til å gjøre den jobben?

Hanssen etterlot seg også en politisk reform som gir grunnlag for å problematisere forholdet mellom det kreative og det foredlende. Bildet som blir tegnet av pressen og eksstatsråden i fellesskap er at samhandlingsreformen nå er ferdig på tegnebrettet og at det bare er iverksettingen som gjenstår. Det fremstår stadig tydeligere som en bløff. Hanssens virkelige kreativitet består i at han i mange måneder har klart å unngå kritikk for alt det som ikke er ferdigtegnet. Stortingsmeldingen om samhandlingsreformen er full av hull som må fylles – de største av dem må fylles av politikere og byråkrater i kommunehelsetjenesten. Det er de som må vise både oppfinnsomhet, viljestyrke og utholdenhet. Det er de som må vise at de er ekte politikere.

Hanssens skille mellom gründerne og utførerne blir understøttet av hans nye rolle som rådgiver for alle de i nærings- og organisasjonslivet som har råd til å kjøpe seg forståelse for politikken. Hanssen skal etter sigende ikke være lobbyist eller vanlig kommunikasjonsrådgiver. Han skal bare få dem som betaler til å forstå mer av hvordan politikken virker.

Det fremstår som en deilig uforpliktende rolle – like ansvarsfri som for en hvilken som helst journalist. Og det er poenget. I hvilken grad vil Hanssens fremstilling av politikk bli preget av den samme letthet sompreger mediefortellingene om politisk arbeid? Vil han gi inntrykk av at det er kommunikasjon og kreativitet som gjelder, og at den traurige interesseavveiningen og forvaltningen av samfunnet like gjerne kan overlates til de ansiktsløse byråkrater?

Politikkens formodede letthet blir ytterligere understreket av at det er blitt så naturlig for topp-politikere og deres rådgivere å gå over til det profesjonelle kommunikasjons- og rådgivermarkedet. Det politiske håndverk fremstilles som noe som kan drives stort sett på samme måte uavhengig av oppdragsgiver. Er du folkevalgt, styrer du samfunnet på vegne av folket. Er du kjøpt politikk-rådgiver, styrer du også samfunnet, men da gjennom de påvirkningskanalene som supplerer det representative demokratiet.

Oppfatningen er grovt misledende. Det er fundamentalt annerledes å drive politikk på vegne av folket og for kjøpesterke organiserte interesser. Det dreier seg om oppdrag som står i direkte motsetning til hverandre. Ikke engang den kreative drodlefasen skjer i et makt- og interessetomt rom. Også på et tidlig stadium av en politikk-prosess er det viktig at både organiserte og uorganiserte, svake og sterke interesser balanseres mot hverandre.

Det er kanskje urettferdig mot Hanssen, men hans uttalelser og opptreden den siste måneden kan tyde på at han ikke helt ser dette. Det er også grunn til å spørre om Hanssen virkelig har et så enkelt syn på verdiskaping som han ga inntrykk av i sine avskjedsintervjuer. Der gjorde han nemlig et poeng av at han nå - etter å ha brukt[1]og brukt milliarder av kroner på sykehus og Nav - skulle starte i en ny virksomhet der han skapte verdier.

I ettertid vet vi at han allerede da han sa dette forberedte seg på å bli kommunikasjonsrådgiver. Er det noe mer verdiskapning enn å fordele helse og trygd?

Skrevet av: Aslak Bonde