Streik om prinsipielle penger

Kommunestreiken kan være utvidet til 45.000 arbeidstakere når du leser dette, eller den kan være avsluttet. 

I skrivende stund, tirsdag ettermiddag, virker løsningen på konflikten snublende nær: KS gir seg på at så mye av likelønnspotten skal være lokal, og arbeidstakerne gir seg på den økonomiske rammen. Det sier partene seg villige til, både offentlig og underhånden. 

På overtid ble det meklingsløsning i staten og Oslo kommune sist fredag, mens det ble streik i kommunene og sykehusene.

KS tilbød i siste runde like store lønnstillegg som staten, 3,3 prosent. 1 milliard skulle gå til likelønn, men pengene skulle fordeles gjennom lokale forhandlinger. Det var på dette punktet meklingen strandet og streiken startet.

Det kan være rettferdig eller ikke, men KS tapte første runde av medie- og omdømmekampen. Mediekommentatorene har langt på vei gitt KS skylda for streiken, fordi de har insistert på lokale forhandlinger om likelønn – helt på tvers av ønskene til LO, Unio og YS.

Saklig sett har ikke KS gjort så mye galt. Det er et sterkt ønske i kommunene å forhandle om mest mulig penger lokalt, ut fra lokale behov. Det var også et hovedpunkt i KS-styrets mandat.

Arbeidstakerne har akseptert større lokale potter enn dette før. For to år siden var den 1,6 prosent. Nå beveget KS seg etter det vi forstår ned til noe under 1,4 prosent i løpet av meklingen. I staten og Oslo kommune ble den lokale potten i likelønnsoppgjøret henholdsvis 0,8 og 0,6 prosent.

Størrelsen på den lokale potten var problematisk, men den største taktiske bommerten var at KS valgte å sette prinsippet om lokale forhandlinger, som er vanskelig å forstå, foran prinsippet om likelønn, som alle forstår. Det burde ikke være overraskende at de største arbeidstakerorganisasjonene avviste det tvert.

Tidligere har lokale forhandlinger handlet om penger. Nå sto et viktig prinsipp, en mangeårig kampsak, på spill for arbeidstakerne. Likelønnsløft ville de ha gjennomslag for sentralt, ikke skyve det til lokale forhandlinger. KS var riktignok villig til å legge inn føringer for å sikre at pengene gikk til likelønn. Men for LO og Unio er det altfor usikkert hvor store tillegg hvilke grupper får. De har heller ikke streikerett lokalt.

Lokale forhandlinger kan gjøre det lettere å identifisere og rette opp lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i den enkelte kommune. Men lokale forhandlinger betyr også at markedets tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft styrer mer – ikke nødvendigvis til fordel for kvinnene.

Uenigheten om lokale forhandlinger skyldes også en uenighet om hva likelønn egentlig er. KS vil gjøre noe med lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i kommunesektoren. Da kan lokale forhandlinger være best egnet.

Arbeidstakerne vil tette lønnsgapet mellom like høyt utdannede kvinner og menn i offentlig og privat sektor. Da kan en generell sentral heving av kvinnedominerte grupper være et bedre virkemiddel.

Så lenge partene i KS-oppgjøret ikke klarte å bli enige om hvordan et likelønnsløft skulle gjøres, ble det ikke aktuelt for regjeringen å bidra med penger. Statsminister Jens Stoltenberg sa ved inngangen til lønnsoppgjøret at regjeringen var villig til dialog om likelønn, men en klar forutsetning var enighet mellom partene.

Nå er det lite sannsynlig at det kommer noebidrag fra regjeringen, selv om det kan tenkes som en utgang på konflikten.