Strandsoneloven og Saltstraumen

Loven ble laget for å dempe utbygging og blokkering av strandsonen i disse urbane strøkene, den passer rett og slett ikke inn i den nordnorsk kystbyggeskikk.

Hvis loven hadde vært vedtatt for 2-300 år siden, og håndhevet strengt, ville det ikke vært ett eneste hus i Nord-Norge. Alle byene og bygdene på kysten ligger nemlig med hovedtyngden av sin bebyggelse nettopp i strandsonen, da det var her de klimatiske forhold tillot både bygging og utkomme i form av jordbruk.

Strandlinjen var først og fremst en tilgang til havet og til den næring folk måtte skaffe seg derfra, samt at det eneste området som ga grunnlag for litt jordbruk rent klimatisk, var nettopp strandsonen langs fjæra.

Loven, slik den foreligger, har heller ikke vært særlig strengt praktisert av nordnorske kommuner, all den tid den rett og slett ikke passer inn.

Behovet for næringsmessig utnyttelse av strandlinjen har alltid kommet først, og slik må det være her i nord og i vest.

Når så enkelte politiske partier, og politisk uklare organisasjoner, blander seg inn i debatten med strandsoneloven som argument, er dette et slag under beltestedet til dem i Bodø som ønsker lokal utvikling og utnyttelse av den natur som finnes, innenfor strandsonen.

Hvis loven skulle være rettferdig, måtte den i så fall kompensere for de klimatiske forhold som skiller oss fra hvor den fikk sitt utspring fra.

I så fall burde grensen flyttes tilsvarende med klimaforskjellen, som tilsvarer ca. 1.200 meter i forholdet mellom Saltstraumen og Kristiansand-området.

Det ville flytte grensen enten 1.200 meter nedover, hvilket ville si fjerne loven helt, eller forby bygging i Oslofjord-området opptil ca. 1.300 meter.

Vi kan ikke se bort fra at det meste av Norge i vest og nord er tuftet på virksomhet rettet mot havet og den smale stripen med land som blir snø- og isfri tidlig nok for å sette poteter om våren, og slik ga grunnlag for eksistens. Friareal og strandlinje er ikke et problem selv i de mest befolkede områder.

Strandsoneloven er moden for revisjon, og det bør innarbeides i loven bestemmelser som tar hensyn til både byggeskikk, næringsmessig utnyttelse, klima og tradisjoner. Slik den nå er, er den et våpen som kan misbrukes av organisasjoner uten nødvendig fundament i demokratiet.