Større, sterkere ikke sentraliserte

Året hvor samhandlingsreformen vil sette tettere kommunesamarbeid høyt på dagsordenen, startet med en interessant og viktig utredning fra Telemarksforsking.

Hvordan har det gått med de åtte kommunene som ble fire etter Erna Solbergs (H) fire år som kommunalminister? Alt i alt bra, mener både politikere, ledere og innbyggere. 

De fire historiene inneholder ulike utfordringer, motiver og prosesser. Lille, fattige Skjerstad søkte ny styrke som en del av Bodø. Kristiansund siklet etter den lille naboen Frei, som hadde mye plass og mange skattebetalere som jobbet i byen. Aure og Tustna på Mørekysten fikk brua over Imarsundet i medgift. Ølen og Vindafjord på Haugalandet var jevnbyrdinger som fant ut at de sto sterkere sammen.

Innlemmingen i byene krevde ikke store organisatoriske endringer. Mellom de mer jevnstore kommunene var sammenslåingen mer reell, og prosessen krevde mer tid og krefter.

Kommunenes mål med å slå seg sammen var ganske like. Resultatene så langt viser at de i stor grad har lykkes i å nå dem.

• Tjenestene er blitt flere og bedre, med større fagmiljøer.

• Grunnlaget for å drive samfunns- og næringsutvikling er styrket.

• Likebehandlingen i myndighetsutøvelsen er forbedret.

• Rollen som demokratisk arena er omtrent uendret.

Innbyggerne sier riktignok at de ikke merker særlig forskjell på tjenestetilbudet, men det mener forskerne kan skyldes generelt strammere kommuneøkonomi. Økonomien ville vært enda vanskeligere dersom de gamle kommunene hadde stått alene, er politikere og ledere nokså samstemt om.

Mest interessant for debatten framover: Erfaringene fra de fire “nye” kommunene viser at sammenslåingen ikke har ført til sentralisering av tjenestene.

Alle kommunene har opprettholdt det lokale tilbudet på de viktigste velferdstjenestene: Barnehager, skoler og eldreomsorg. De har i varierende grad også beholdt en del andre tjenester lokalt, som lege og bibliotek.

De jevnbyrdige kommunene har fordelt andre tjenester ganske likt. Skjerstad har, med 7 mil til Bodø, fått et utvidet servicekontor. Frei har fått enhet for barn, familie og helse i sitt gamle rådhus.

Et stort flertall av innbyggerne mener de endringene som har vært i lokalisering av tjenester ikke er noe stort problem.

Andre tjenester er blitt samlet: Tekniske tjenester, landbruk, planlegging, barn, familie og helse. Størst har effektiviseringsgevinsten vært innen administrasjon og ledelse. Dette spiste opp nær 20 prosent av budsjettet til de minste kommunene, mens det ikke utgjør mer enn om lag 5 prosent i byene. Disse innsparingene er blitt brukt til å styrke velferdstjenester.

Samlokalisering gjør åpenbart den fysiske tilgjengeligheten for innbyggerne mindre. Politikere og ledere i kommunene mener likevel at kvaliteten på tjenestene blir bedre. Fagmiljøene blir større og mer attraktive. Tjenestene blir mindre avhengig av enkeltpersoner og dermed mer robuste.

De nye, større kommunene har skapt økt optimisme. Både innbyggere og kommunens ledere mener de står bedre rustet til å utvikle tjenester, lokalsamfunn og næringsliv. De kommunene som slet med fraflytting, opplever nå at den har bremset opp eller snudd. 

Disse erfaringene er verdtå huske på for andre kommuner når debatten om samhandlingsreformen kommer for alvor i mars–april, og regjeringen presenterer alle tenkelige måter kommunene kan samarbeide på – bortsett fra å slå seg sammen.