Stor og liten solidaritetsdebatt

Mye tyder på at regjeringspartiene i stor grad vil satse på repetisjon i den kommende valgkampen: De skal fremstille seg selv som fellesskapets forsvarere i kontrast til de såkalte borgerlige partiene som satser på skattelette og private løsninger. Det kommer garantert til å bli vanskeligere i 2009 enn det var i 2005 - aller mest fordi de rød-grønne nå er i forsvar og ikke i angrep, men også fordi regjeringspartiene ikke ser ut til å ta sjansen på å reise den store debatten om fellesskap kontra individualisme.

Den store debatten dreier seg om hvor mye ansvar det offentlige skal ha for den enkeltes velferd. Skal all pensjon, behandling/pleie og utdannelse være et offentlig ansvar, eller skal du og jeg betale en del av det selv. Det gjør vi allerede i dag, så et mer presist spørsmål er hvor stor andel av vår egen velferd vi skal betale for direkte, og hvor mye vi skal betale over skatteseddelen.

Debatten om det generelle skattenivået løper i alle regjeringspartier for tiden. Spørsmålet er om man skal gjenta skatteløftet - altså love velgerne at en ny rød-grønn regjering ikke kommer til å øke skattenivået i tiden fram mot 2013. I SV, Sp og Ap er det mange som mener at skatteløftet for inneværende periode er en av regjeringens største begrensninger. Det har hindret de rød-grønne både i å utvikle gode offentlige tjenester og i å begrense det private forbruket.

Likevel er det grunn til å tro at Ap kommer til å gjenta sitt løfte til velgerne om å holde skattenivået konstant. Det er en sterk oppfatning blant partiets valgstrateger av at man ikke hadde vunnet valget i 2005, dersom man hadde åpnet for et hardkjør fra Høyre og Frp i skattepolitikken.

Skatteløftet er defensivt i sin form. Det er ikke gitt for å lokke velgere, men for å hindre at motstanderne tar velgere fra dem. Følgelig er det heller ikke et løfte man markedsfører i valgkampen. Dersom Ap gjentar skatteløftet fra sist, er det all grunn til å tro at partiet vil sky debatt om det.

Følgelig er det grunn til å vente at det blir den lille fellesskapspolitikken som dominerer, og den dreier seg aller mest som hvem som skal utføre de offentlige oppgavene. Om det skal åpnes for flere friskoler, og om det skal legges til rette for mer privat pleie og omsorg, er viktige temaer i seg selv, men i et «fellesskap-perspektiv» er de små. Det viktigste er tross alt hvem som betaler.

Det dumme med den store solidaritetsdebatten er at den fram til nå aller mest har dreid seg om skatt. De fleste som blir spurt i det oljerike Norge mener at vi betaler nok skatt slik som det er i dag. Men flertallet av velgerne synes trolig også at det offentlige sikkerhetsnettet for hver enkelt av oss bør være minst like finmasket og stort som det er i dag. Det er lite som tyder på at det er en stor andel av velgerne som for eksempel ønsker seg et pensjonssystem der det forutsettes at man har store private livsforsikringer som et supplement til en offentlig minimumspensjon. Det er enda mindre sannsynlig at det finnes mange velgere der ute som vil ha en amerikanisert helsetjeneste med private helseforsikringer som hovedfinansieringskilde for god behandling.

Frem til nå har politikerne forsøkt å forene velgernes uforenlige krav med å forsøke å effektivisere offentlige tjenester, samtidig som man har satset på en økonomisk vekst som har gitt mer penger til offentlig velferd, selv om man ikke har økt skattenivået i vesentlig grad. I lengden kan man ikke fortsette slik.

Dersom vi forutsetter at vi velgere dypest sett er mye mer opptatt av vår egen trygghet, helse og alderdom enn av kortsiktig forbruk, vil vi om noen tiår bruke en mye større andel av inntekten vår på disse fundamentale behovene enn vi gjør i dag. Dersom skattenivået blir uendret, vil det igjen føre til at en større andel av helse-, omsorgs- og pensjonsfinansieringen vil bli betalt av private. Det er ikkenødvendigvis noe galt i det. Høyrepartiene vil si at det bør være slik fordi det er avgjørende viktig å hindre at staten og kommunene vokser seg for store.

Men for venstrepartiene er det galt. Vil de ha et fellesskapssamfunn, må de viktigste velferdsgoder være kollektivt finansiert, og det forutsetter at du og jeg i fremtiden betaler høyere skatter og avgifter. Det er like greit å si det rett ut.

Skrevet av: Aslak Bonde