Debatt
Stillheten etter Yssen
Dramaet som har utspilt seg på Youngstorget i Oslo de siste ukene har vært en handling langs flere linjer. En privat og intim linje, en politisk linje og en juridisk linje. Vi er opptatt av en annen dimensjon; varslerens.
Det er den politiske siden av dette dramaet som dominerer, for LO kan ikke tåle påstander om trakassering av arbeidstakere og brudd på Arbeidsmiljøloven. Vi er vitne til Vallas desperate kamp for sitt politiske liv og LOs kamp for sitt omdømme.
Men hvordan blir det å varsle etter Yssen? Det er ikke alle som kan reise en like kraftig og beskyttende politisk storm rundt seg som Yssen. Det er likevel verd å se på hvordan Yssen gjorde det.
Varslerbegrepet ble endret sist høst da Stortinget vedtok den nye varslerlovgivningen. En varsler må nå, slik Yssen gjorde det, forankre sin varsling i en påstand om lovbrudd. Ingunn Yssen gjorde dette allerede i det første oppslaget i VG, 11. januar. Der siteres det fra Yssens advokat og fra arbeidsmiljølovens paragraf 4:
«Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden».
I oppsigelsesbrevet til LO, som VG fikk gjengi i sin helhet, skriver Ingunn Yssen:
«Slik saken er vurdert juridisk er arbeidsgivers håndtering ikke i tråd med de krav arbeidsmiljøloven stiller. Episodene jeg har vært utsatt for både enkeltvis og samlet er av trakasserende art og er vurdert tilstrekkelig til å anlegge søksmål».
Yssen har i et intervju med Dagbladet brukt varslerbegrepet om seg selv, men hun ønsker altså ingen rettslig avklaring av påstandene om Vallas brudd på arbeidsmiljøloven. Hun har dermed både etablert en politisk og en juridisk plattform for sin handling.
Varslerbegrepet fikk i fjor høst en ny form for juridisk presisjon. Det skjedde da Stortinget vedtok loven om varslervern. Da Ingunn Yssen sto fram i VG med påstanden om at LO-lederen har brutt arbeidsmiljøloven ble hun definitivt en varsler etter lovens bokstav.
I bladet «Arbeidsmiljø» konkluderer arbeidsrettsjurist Runar Homble slik:
Stortinget brukte høsten til å lage nye lovregler som skal beskytte varslere. LO brukte mindre enn to uker på å bryte dem.
At Yssens handling kan oppfattes som en personlig hevn mot Valla er uinteressant. Det er den underbygde påstanden om lovbrudd som gjør Yssen til varsler. Vallas og LOs atferd etter at Yssen sto fram i VG, sammen med andre aktøres vitnesbyrd har gitt Yssens påstander økt troverdighet.
Det er lite trolig at Yssen vil bli presset til å gå rettens vei. Til det har saken blitt for politisk betent. Yssen har fordel av at prosessen mot Valla ruller videre av egen tyngde. Hun slipper å ta belastningen ved å ta saken sin gjennom rettsvesenet. De fleste varslere vil måtte gjennomleve dette dersom de ønsker en offentlig form for oppreisning.
Når Yssensaken omsider stilner av, vil den etterlate et inntrykk av hvilken belastning en varsler må utstå. Den personlige belastningen vi er vitne til, både for Yssen og for Valla, er noe å reflektere over. Den personlig opplevde belastningen blir ikke mindre, selv om VG ikke er full av saken.
Ytterst få varslere kan regne med å utløse en storm som dette. Mange varslere opplever derimot stillheten som rungende etter en varsling.
Dette er også en lærdom, både for den ene og den andre i arbeidslivet.