Status for Nav etter to års drift

I disse dager går man fra en implementeringsperiode over til en ordinær driftsfase. I en slik sammenheng er det riktig å vurdere hva som er oppnådd så langt.

Før Nav ble etablert, hadde Porsanger med sine vel 4.000 innbyggere et kommunalt sosialkontor, en Aetat og et trygdekontor – et vel fungerende tjenestetilbud og delvis allerede samlokalisert. Ved overgangen til Nav-kontor ble bidraget fra kommunens side tre årsverk til etableringen. Staten bidro med seks årsverk fra Aetat og fem årsverk fra trygdekontoret. Dette skulle i utgangspunktet gi 14 årsverk til nyetableringen Nav. I tillegg kom ny leder for denne enheten.

I dag er status følgende:

• Staten har redusert antall ansatte med om lag 50 prosent, mens kommunen på sin side har opprettholdt samme antall ansatte ved kontoret.

• Kommunens utgifter til sosial økonomisk bistand har økt i hele perioden og med nær 60 prosent for 2009. Dette på tross av kvalifiseringsprogrammet og andre tiltak.

• Saksbehandlingstiden har hatt en vesentlig økning både på kommunale og statlige saker.

• Kvaliteten på tjenestene er heller ikke blitt bedre.

• Tilgjengeligheten for publikum er blitt betydelig dårligere.

Reduksjonen fra staten på det lokale Nav-kontoret har skjedd uten medvirkning eller dialog med kommunen. Det kan synes som om staten har tatt ut en rasjonaliseringsgevinst uten kommunens medvirkning. Dette er uheldig og lite gjennomtenkt.

Nav har hatt og har store innkjøringsproblemer. I en slik sammenheng virker det underlig at man har tatt bort 50 prosent av ressursene før reformen har funnet sin form. En nedbemanning i en kritisk etableringsfase kan vanskelig forsvares. Det lokale kontoret opplever stort gjennomtrekk av medarbeidere, og resultatet er svak kontinuitet.

På et lite Nav-kontor nyttes ressursene til felles formål uten at man nødvendigvis har øremerket personell til spesifikke oppgaver for verken stat eller kommune. Slik bør det også være hvor kontorene og lokalsamfunnene er små.

En betydelig del av budsjettet på helse- og omsorgssektoren nyttes til sosial økonomisk bistand. Med en samordning av tjenestene i Nav, var noe av forventningene at utgiftene skulle reduseres, og tjenestene skulle bli bedre. Dette er ikke tilfelle. Selv med kvalifiseringsprogrammet og andre iverksatte tiltak øker utgiftene på sosialbudsjettet i en takt kommunen ikke har opplevd tidligere.

Årsakene til dette er selvsagt sammensatte, men det er et faktum at det er betydelige færre ressurser ved Nav Porsanger enn ved starten. I tillegg har kommunen erfart at tregere saksbehandling i Nav-systemet tvinger brukere over på sosial økonomisk bistand. Med andre ord er konsekvensen av sendrektighet og reduserte ressurser med på å øke kommunes utgifter i Nav. Resultatet er at kommunen påføres ekstra utgifter.

Mange brukere føler at tilgjengeligheten er blitt dårligere med Nav. Åpningstiden på de samme tjenestene var langt bedre enn hva tilfellet er nå. Personlig kontakt med saksbehandler og systemet er vanskelig å oppnå. Opplevd kvalitet på tjeneste Nav leverer, er dårligere enn før samordningen. Dette er en stor utfordring som må løses.

Partnerskapet mellom stat og kommune har, etter min oppfatning, betydelig forbedringspotensial. Lokalt er ikke kommunen involvert i prosesser eller tiltak som staten iverksetter. Det er lett å bli overkjørt av staten i en liten kommune. Dersom partnerskapet skal fungere, må dette gjøres på begges premisser. Kommunenemå bli involvert i prosesser og beslutninger som staten iverksetter i Nav.

Dersom kommunen verken opplever et bedre tilbud eller en økonomisk gevinst, er det åpenbart grunnlag for å stille flere kritiske spørsmål.

Er det riktig at kommunene skal belastes for sviktende forutsetninger, når det synes åpenbart at staten har forsømt sine forpliktelser?