Statliggjøring var en tabbe

Debatten om foreldrevern, tvangsovertakelser, kompetanse, dyre institusjonsplasser, mangel på fosterhjem og de utmattende rettssakene er hver for seg viktige debatter. Men skal vi få til en reell endring, må vi se på selve systemet. Personlig har jeg har ingen tro på at flere stillinger alene vil avhjelpe situasjonen – det må også gjøres strukturelle endringer.

Jeg representerer en kommune som har hatt stort politisk og administrativt fokus på barnevernet de siste åra. For noen år siden fikk vi bot av fylkesmannen på grunn av mange ubehandlede saker. Etter det har vi prøvd det meste – satsa sterkt på forebygging, utviklet bedre samarbeid med politi og andre eksterne aktører, opprettet nye stillinger i barnevernet, omorganisert og vi deltar i et større forsknings- og utviklingsprosjekt. Vi har etablert familiesentre som er en suksess.  Vi har en god helsesøstertjeneste som jobber forebyggende og vi har satset på kvalitet og kunnskap i barnehagene.  Men kan vi måle forbedringer i barnevernstallene?  Så langt nesten ikke. 

Spissformulert kan en spørre seg: 

Er barnevernet slik vi kjenner det i dag i stand til å løse problemene for barn i krise? Eller er barnevernet blitt et jurist- og saksbehandlerorgan som drukner i saksbehandling, reising, rapportering, og avklaringer om gråsoner. Et system med fokus på rapporter og regler og et mylder av mennesker med uklare ansvarsforhold som får for lite tid til å hjelpe ungene?

Et barn som «utsettes» for barnevernet har et uttall personer å forholde seg til.  Stadig skiftende saksbehandlere, ulike personer i kommunalt og statlig barnevern, ansatte i BUP, nye fosterforeldre, nye støttekontakter, avlastningshjem, tilsynsførere og ikke minst foreldrene.  Ja til og med barnevern fra flere kommuner kan ha ansvar for samme unge.  

Hva er egentlig hovedutfordringene i dag?  Er det at stadig flere barn rapporteres til barnevernet?  Nei – vi ønsker jo at det blir tatt affære, men burde ikke flere saker vært løst før de kom til barnevernet? Mange problemer kunne vært unngått hvis hjelp hadde kommet tidligere.  Tiltakene som settes inn kommer for sent for mange. Og da tenker jeg «ordinære» tiltak som settes inn før situasjonen er tilspisset med omsorgsovertakelse. Allerede ved helsestasjonen eller i barnehagen kan en stor del av de utsatte barna fanges opp. 

I dag har kommunene store og viktige oppgaver knyttet til å gi barn gode oppvekstvilkår. Helsesøstertjeneste, full barnehagedekning, grunnskole som skal tilrettelegge for alle, SFO, støttekontakter, omsorgslønn, nærmiljøtiltak, fysiske aktivitetstilbud, ungdomsklubber, SLT-koordinator. I tillegg har mange kommuner også bygget opp familiesentre, helsestasjon for ungdom, utekontakt, ferieordninger m.m.

Hvorfor tenker en ikke barnevern med utgangspunkt i det som allerede er der. For eksempel ved å slå fast at helsestasjonen og barnehagene skal reagere, og at helsepersonell har plikt til å melde fra. Rettigheter knyttet til reaksjon når et problem meldes og oppfølging gjennom tiltak. Rett til koordinator og ansvarsgrupper.  Og rett til at det settes inn spesialiserte tiltak (fosterhjem, barnehjem, MST) hvis situasjonen krever det. 

Hvem skal ha ansvaret for at barna får det vernet de skal ha?

For meg er det åpenbart at ansvaret må ligge i kommunen som både møter alle barna og som er ansvarlig for innholdet i alt det som kalles «hjelpetiltak». Barnevern må inngå som ett element blantmange i tjenestetilbudet til barn.  Enkeltkommuner må gjerne samarbeide med nabokommuner, men en må ikke overlate barnevern til nye selskapsformer som er unnlatt demokratisk kontroll og løsrevet fra barnas helhet. Når det gjelder de mer spesialiserte tilbudene for de ungene som har det aller vanskeligst (eller kall det spesialisttjeneste slik vi gjør innenfor helse), kan dette drives at staten eller fylket. Statliggjøring av barnevernet i den form det fikk var i sin tid en tabbe  –  løsrevet både geografisk og i forhold til andre tilbud.  Fylkeskommunen var en bedre samhandlingspart – større nærhet, politisk ansvar og et større helhetsansvar. BUP er helsevesenets hovedinstrument for skadde barn og ungdom. Hvor bør de være for barnevernsbarna?  

Barna trenger et sterkere lovvern. For dem er ikke saksbehandling det viktigste. Men at de får hjelp i tide, og relevant hjelp!  Og klargjøring av ansvar.  Dette må forenkles, og det er kanskje her vi trenger sterkere lovvern – for eksempel at det skal opprettes kontakt/koordinator og hvem som til enhver tid har ansvaret for barnets helhet.

Det snakkes mye om kompetanse.  Jeg har lurt på hvor bra det er med et lukket barnevern basert på  sosionomer og barnvernspedagoger. Hva med psykologer, jurister, helsesøstre, samfunnsvitere og pedagoger. Kompetanse er ikke bare spisskompetanse slik statens representanter kan synes å mene. Kompetanse er også breddekompetanse. Og dette bør ikke samles hos en egen barnverntjeneste.  Andre kommunale instanser kan ivareta det meste. Kanskje det som i dag kalles barnevern egentlig bare burde være en lovpålagt koordinatorfunksjon?

Jeg håper denne debatten vil resultere i et forenklet lovverk hvor barnas behov står i sentrum, hvor færre saker går til et rettssystem og hvor ungene får mer ro.  Det må gjøres noe med strukturene, med lovverket og med ansvarsforholdet.  Jeg har tro på familiesentre som struktur.  Det finnes sikkert andre løsninger også.