Statlige tilsyn til beste for innbyggerne

Jeg har stor forståelse for at statlige tilsyn ikke alltid oppleves som positivt for kommunene, men jeg har også hørt gjentatte ganger fra kommunale ledere i Oppland at tilsyn ses på som en mulighet for læring. Jeg vet til og med om en ordfører som bruker tilsynsrapporter uten avvik som sannhetsbevis for hvor gode tjenester kommunen leverer når han skal friste folk til å flytte til sin kommune.

Det er altså ikke et svart-hvitt bilde som tegnes. I Oppland har vi et Tilsynsforum, der statlige tilsynsetater både innenfor og utenfor fylkesmannsembetet møter med sine ledere. Rådmannsutvalget til KS er referansegruppe for Tilsynsforum, og har store muligheter til å påvirke. De uttrykker tilfredshet med vårt samarbeid og vi får få klager. Tilsynsforum har klart å koordinere mye av tilsynsvirksomheten, men jeg innser at vi fortsatt har utfordringer.

I mitt innlegg på tilsynskonferansen var mitt hovedanliggende at læring må bli resultatet av ulike tilsyn – og at tilsynsmyndighetene og kommunene må bli flinkere til å legge læringen etter tilsyn til grunn for videre utvikling av tjenestene. Avvik ved tilsyn må føre til at kommunene endrer «noe», og tilsynsmyndighetene skal kunne spore den endringen når de kommer tilbake på nye tilsyn. Tilsyn bør inngå i en læringssyklus der både kommune og tilsynsmyndighetene har tydelige roller.

Men så lenge rikspolitikerne gir Kommune-Norge oppgaver, vil sentrale myndigheter også ønske å sjekke ut hvordan oppgavene blir utført. Rikspolitikerne er godt hjulpet av et tabloid mediesamfunn, der helt, skurk og offer pekes ut – også i tilsynssaker. I økende grad gis dessuten innbyggerne rettigheter i lovs form. Dette skjer samtidig som det ser ut til å bli økende forskjeller i kommunenes evne til å yte likeverdige tjenester.

I forventingsgapet mellom det innbyggerne tror de kan kreve og det kommunene mener det er økonomisk forsvarlig å levere settes tilsynet på prøve. Slik blir det sikkert også i framtida. Derfor må alle forvaltningsnivåer ha strategier som gjør at tilsynet ikke blir en vond opplevelse, og som ender opp med store avisoverskrifter – som er lite byggende.

Vi skal ha en kritisk presse, men vi skal ikke ha en presse som kritikkløst fordeler rollen som skurk til kommunen, offerrollen til innbyggerne – og helterollen til tilsynsmyndigheten. 

Tilsyn er en nødvendig del av forvaltningen mellom stat og kommune. Men vi trenger alle å minnes på at den egentlige grunnen til å drive tilsyn er å se til at den enkelte innbygger får den tjenesten han eller hun etter loven har krav på. Dette har lett for å bli underkommunisert i tilsynsdebatten. 

Professor Per Lægreid ved Rokkansenteret har kalt tilsyn «hjelp til selvhjelp». Tilsyn er altså et ledd i forbedringsarbeidet, og må ses på som det av alle aktører. Tilsynet må gjennomføres og offentliggjøres på en måte som gjør at vi kan lære av hverandre – både statlig tilsynsmyndighet og kommune.

Men er det slik at alle tilsynstemaer trenger å ha samme metode? Jeg tror svaret på dette er «nei». Er det antall tilsyn som teller eller er det kvaliteten? Her tror jeg svaret gir seg selv.

Fylkesmennene er gitt et samordningsansvar. Det er tre år siden kommuneloven ble endret slik at fylkesmennene fikk dette juridiske verktøyet. Vi kunne sikkert ha kommet lenger på de tre årene, men jeg kan ikke dy meg for å sende utfordringen oppover isystemet – og vil formulere utfordringen som et spørsmål: Hvor langt har departementer og direktorater kommet i sin samordning? Drøftes summen av tilsyn? Dette spørsmålet stilles også i Kommunal Rapport. I tillegg mer enn antydes det at fylkesmennene har et visst handlingsrom både når det gjelder antallet tilsyn og typen tilsyn en kommune «blir utsatt for». Min erfaring som fylkesmann er at dette bare i noen grad er korrekt. Vi kan riktignok i noen tilsyn legge en risiko- og sårbarhetsvurdering til grunn for hvilke tilsynsobjekter vi velger ut, men oftest blir både tilsynstype og måltall satt av sentrale myndigheter.

Framtiden krever nye kommunikasjonsformer. Jeg ser med forventning fram til at sentrale myndigheter vil legge opp til en dialog med regionale myndigheter for å komme videre i dette viktige arbeidet.

Tilsynene har funnet sin plass, men ikke sin endelige form.

Skrevet av: Kristin Hille Valla, fylkesmann i Oppland