Statlig barnevern også en kommunepolitisk sak

Staten (Bufetat) overtok ansvaret for fylkeskommunalt barnevern i 2004. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har initiert evalueringer for å sikre kunnskap om hvordan reformen fungerer.

KS og Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) har nylig inngått en samarbeidsavtale, hvor det på flere punkter settes fokus på å sikre at stat og kommune trekker i samme retning for å høyne kvaliteten på barnevernstiltakene.

Årsverk i statlig barnevern har økt med rundt 1.000 fra 2005. Årsverk i kommunalt barnevern øker jevnt og trutt, men ikke i samme takt som staten. Økningen i årsverk er i alle fall langt lavere enn økningen i antallet barn.

Tallene gir et bilde av «det store og det lille barnevernet». I en intervjuundersøkelse jeg gjorde høsten 2007, spurte jeg kommunepolitikere om synspunkter på hvordan statlig barnevern bruker sine ressurser overfor barnevernet i deres kommune. Noen visste ingenting om dette og hadde ingen synspunkter, men syntes spørsmålet var viktig. De som hadde synspunkter, tuftet disse på informasjon fra fagadministrasjonen. Med andre ord de hadde ikke førstehåndsinformasjon fra statlig barnevern eller politisk hold.

Statlig barnevern synes å ha et tydelig og nært ansikt overfor barnevernsadministrasjonen i kommunene, men fremtrer nesten ansiktsløse overfor kommunens politikere.

I 2004, da reformen ble innført, uttrykte både rådmenn og ordførere en noe avventende og varierende innstilling til statlig barnevern (Sentio). De fleste sa de ikke hadde informasjon og kunnskap nok til å danne seg et inntrykk. Blant dem som hadde gjort seg opp en mening, var det store forventninger til økt støtte og samarbeid.

I 2007 (Rambøll-rapporten) er små kommuner mer fornøyd med statlig barnevern enn de store.

De hyppigste årsaker til uenigheten mellom forvaltningsnivåene, handler om barnevernstiltakets egnethet i forhold til barnets behov, om valg av plasseringstype og økonomi.

Samarbeidsavtalen mellom KS og BLD omfatter, slik jeg ser det, en oppfølging av denne problematikken, fordi det skal etableres et tvisteløsningsorgan som skal behandle tvister mellom stat og kommune om betalingsansvaret. Rambøll-rapporten sier at det til tross for at ansvar og beslutningsmyndighet er avklart i barnevernloven, er det en del barnevernstjenester som mener seg overprøvd av fagteamet og som generelt er usikre på hva fagteamets mandat egentlig er. Videre avholder statlig barnevern i for liten grad møter på systemnivå mellom kommunalt og statlig barnevern.

Rambøll-rapporten anbefaler en systematisk vurdering av hvilke kommuner som bør prioriteres og i forhold til hvilke saker det er nødvendig å møtes. Det bør inngås samarbeidsavtaler med kommunene.

Dette arbeidet har startet. Alta kommune har inngått samarbeidsavtale med Bufetat, og kommuner i Øst-Finnmark samarbeider over kommunegrensene i en slik prosess.

Ifølge samarbeidsavtalen mellom KS og BLD skal det utarbeides en veileder for slike samarbeidsavtaler. Ansvarsforholdet mellom kommunalt og statlig barnevern kan for folk flest virke utydelig. Jeg leser i en tale av barne- og likestillingsministeren i juni i år at «80 prosent av alle saker i barnevernet er kommunens ansvar». Selv om barnet har plass i en statlig barnevernsinstitusjon, har kommunen 100 prosent juridisk ansvar ut fra vedtak.

Barnevernloven har klare bestemmelser for dette beslutningsansvaret. Det kommunale barnevernet er «det egentlige barnevernet». Det er i kommunen barna bor. Det er i kommunen beslutninger tas eller forslag til vedtak oversendes fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

I intervjuundersøkelsen med lokalpolitikere kom det også fram at barnevernet i for stor grad er overlatt til fagfolkene, og at de i for liten grad trekker lokalpolitikere inn i sentrale problemstillinger medpolitiske implikasjoner.

Barnevern er et samfunnsansvar, og politikere må ikke overlate disse barna til fagfolkene alene. Den viktigste åpningen av et lukket barnevern, er å åpne dørene mellom fagfolkene og politikerne og mellom politikerne og brukere. Dette vil øke kunnskapen om hvordan barn som lever med omsorgssvikt har det, og hvordan de to forvaltningsnivåene håndterer sitt faglige ansvar for denne delen av barnebefolkningen.

Det er behov for møteplasser mellom kommunalt og statlig barnevern på systemnivå, hvor kommuneledere og politikere inkluderes. Det er viktig at både administrative og politiske ledere etterspør og deltar på slike møter.

Statlig barnevern er organisert regionalt, og lokalpolitikere må tenke samarbeid over kommunegrensene. Regionråd eller andre strukturer (KS) egner seg utmerket for å møte statlig barnevern ansikt til ansikt og kvalitetssikre god service til den delen av barnebefolkningen som i din kommune lever med omsorgssvikt.

Skrevet av: Wenche Figenschow