Språk til barnets beste

Begreper som for eksempel tidsfristbrudd, avvik, budsjettsprekk og statistikker tas i bruk. Beskrivelser av disse barnas liv og behov og hvordan de har det, krever et mer livsnært og hverdagslig språk.

Media er for mange politikere den viktigste informasjonskilden når det gjelder barn som lever med omsorgssvikt. I nyhetsjournalistikken styrer nyhetskriteriene og medias rolle som vaktbikkje. Systemers overtramp skal avdekkes. For å nå frem med sitt budskap om den menneskelige siden, settes et ansikt på saken. Dette engasjerer både folk flest og politikere.

Imidlertid legger som oftest pressens egen selvjustis, Vær-varsom-plakaten, føringer for skjerming av barn i barnevernssaker, og stopper eksponering av barnet i det offentlige rom. Foreldre og andre familiemedlemmer skjermes ikke i samme grad og blir pressens ansikt på saken. Altså er barnets ansikt og stemme fortsatt skjult for leserne.

Lokalpolitikere som ikke har innsyn i disse barnas liv på annen måte, er derfor overlatt til fagfolkene som informasjonskilder i det politiske system. Dersom fagfolkenes formidling preges av kvantitative størrelser som gjelder personell, avvik og budsjett fremfor beskrivelser av hvordan barna har det, mangler politikerne et barneansikt på saken i sitt daglige politiske ansvar på ulike nivåer i kommunen.

Hvem kan være kildene som fører et hverdagsspråk? Fagpersoner i barnevernet selvsagt. Saksbehandlere som har kontakt ansikt til ansikt med foreldrene og barna i sitt daglige arbeid. Vi har også brukerrepresentanter som Landsforeningen for barnevernsbarn med sine personlige erfaringer.

Flere lokale politikere ønsker seg representasjon og nærmere kontakt med barn og ungdom med brukererfaring fra barnevernet. Men det synes vanskelig å få det organisert på kommunalt plan. Årsaken er at disse barna ikke har lokale brukerorganisasjoner i samme størrelsesorden som voksne brukere har.

En vei å gå for å styrke informasjon og kunnskap om denne delen av barnebefolkningen, er at brukerorganisasjoner for voksne vinkler sin informasjon mot barn som pårørende. Slik kan flere pasient- og klientorganisasjoner bidra til at også barna og deres liv og behov blir synliggjort i det sosialpolitiske arbeidet.

Slik jeg ser det, må lokalpolitikere med ansvar for barnevernet etterspørre informasjon som ivaretar barn som pårørende. Politikere må stille spørsmål ut fra et familieperspektiv. Altså hvordan har barn med omsorgssvikt i kommunen det? Hva er effekten overfor barna når foreldrene har dårlig psykisk helse og dårlige levekår for øvrig? Hva er barnas behov?

Et åpnere barnevern er budskapet i kommunikasjonsstrategien til det statlige barnevernet. Målgruppe er publikum implisitt politikere. Barnevernet kan ikke operere i enerom med ansvar for informasjon til politikere om barn som lever med omsorgssvikt. Alle faginstanser som arbeider med barn og foreldre i kommunen må samarbeide om å gi av sin kunnskap til det politiske system; om hvordan barn som lever med omsorgssvikt har det og hva de trenger av samfunnshjelp. Det betyr at fagpersoner innen skole, barnehage og helsetjenester må samarbeide med barnevernet om en felles åpenhet om disse barna.

Dersom man tar utgangspunkt i nyere forskning, lever barnevernsbarn blant annet i dårlige levekår og med foreldre med dårlig helse og rusproblemer. Ifølge hjemmesiden til Voksne for Barn lever minst 90.000 barn og unge med en mamma eller pappa som får behandling i psykiatrien (SINTEF) og hvert femte barn i Norge lever i familier hvor alkohol er et problem (Forbundet mot rusgift).

I følge Foreningen for Fangers Pårørende opplever om lag 4.500 barn og unge hvert år at en av foreldrene havner i fengsel. Noen brukerforeninger for voksne vinkler altså allerede sitt arbeid mot barn som pårørende. Dette er en positiv utvikling for oss som arbeidermed barn og politikere med ansvar for kommunalt barnevern.

Det å bygge opp lokallag er en utfordring, fordi ungdommer og unge voksne med erfaring fra barnevernet ikke nødvendigvis er motivert for den menneskelige utfordringen det er å profilere seg offentlig.

Men dersom politikere i større grad etterspør brukerinformasjon fra disse barna og ungdommene selv, tror jeg det vil gi en form for støtte til utviklingen av organisasjonen Landsforeningen for barnevernsbarn. Dette vil også bidra til at aktører som fører et hverdagslig og levende språk står sterkere i samfunnsdebatten. Noe som er til beste for barn som lever med omsorgssvikt.

Skrevet av: Wenche Figenschow