Slik takler kvinnelige ledere livspuslespillet

Navnet «Livspuslespillet» er valgt med omhu. Vi ville distansere oss fra begrepet tidsklemma, som fokuserer på noe negativt og heller se på hvordan kvinner som er og forblir ledere organiserer, eller pusler bitene, i livet sitt.

Det å være leder og særlig toppleder krever stor arbeidsinnsats, og da blir det desto viktigere å prioritere aktiviteter på en reflektert, effektiv måte. Hvordan gjør de det, de som har kommet nesten helt eller helt til topps?

Undersøkelsen er gjort gjennom NHOs topplederprogram «Female Future», samt et tilsvarende antall kvinner i statlig og kommunal sektor. Alle arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner står bak undersøkelsen, som skal være et innspill i EUs likestillingsarbeid. I denne undersøkelsen ville vi studere mellomleder og toppleder. Metodisk er det ofte et lurt knep å studere «god praksis», det vil si prøve å lære noe av dem som har fått det til, for i neste omgang å kunne gi kunnskapen til dem som følger etter. I Livspuslespillet var målet å se om kvinner som er ledere i dagens Norge, har spesielle fremgangsmåter og virkemidler flere kan ha glede av å kjenne til.

109 kvinner har besvart undersøkelsen, som dekker hele norsk arbeidsliv, også kultur og frivillig sektor. Omtrent halvparten er toppledere, den andre halvparten mellomledere. Halvparten arbeidet i offentlig sektor og halvparten i privat næringsliv. Undersøkelsen var ikke anonym, og den var basert på åpne spørsmål i et spørreskjema sendt på e-post. De som har svart, har i gjennomsnitt skrevet to–fire sider og fortalt om arbeidet sitt, hvordan de organiserer dagene og livene sine, hvilke støttespillere de har og mye, mye mer.

Først og fremst er det mange historier om kvinner som selv synes de har spennende arbeidsoppgaver, som trives og lever gode liv. Mange reiser mye, arbeider om kvelden og er eksponert i mediene, men innsatsen som er stor og verd belønningen i form av givende arbeid og opplevelse av å få til noe, ha makt.

Når norske jenter i motsetning til norske gutter i liten grad drømmer om en karriere som leder, kunne kvinnene i Livspuslespillet vært gode inspiratorer og modeller for unge jenter, mens mediebildet heller fokuserer på tidsklemma og familien som hemsko. I Livspuslespillet finner vi nemlig det helt motsatte: Kvinner som er mellomledere og toppledere, er i større grad gift/har partner og har flere barn enn norske gjennomsnittskvinner.

Hvordan forstår vi det? Vi ser i undersøkelsen at familien, den helt nære familien, partner og voksne barn, er kvinnenes viktigste støttespillere. Nær sagt alle kvinnene forteller om en partner og barn som tar sin del av jobben hjemme. Det er et gjennomgående trekk at hjemmearbeidet er fordelt og liten kilde til konflikt og uro.

Tvert imot, familien er kilde til inspirasjon, den er en ressurs. Familien blir vennene, i en virkelighet hvor det arbeides mye, ser vi i denne undersøkelsen at det er venner og egen tid til eksempelvis hobbyer som prioriteres bort, uten at det blir negativt. Kvinnenes karriere er et familieprosjekt, samtidig er partnere også i egne karrierer. Mange er derfor tokarrierefamilier, hvor kvinnens yrkesløp har en form for forkjørsrett, mens partner er bakkemannskap og viktigste samtalepartner. Dette siste var en overraskelse, at partner – og da er det gjerne en mann det er snakk om – så til de grader får kreditt for å være med i kvinnenes karrierer. Og man kan undres om ikke dette er et columbi egg?

Som forskere har vi trukket ut den hypotesen at norskekvinner som klatrer helt til topps, i større grad enn andre har funnet eller utviklet en mann som støtter kvinnens prosjekt, en mann som er likestilt og tar sin skjerv hjemme og kanskje vel så det. Er det faktisk slik at likestilling i parforholdet bringer fornyelse til lederskapet, mens det tradisjonelle med en mann som backes av en hel- eller deltidsarbeidende husmorpartner, sementerer det konvensjonelle? Vi lurer på det.

Det leder oss til en utfordring: Hvordan skal vi få fram dette budskapet – at det å være kvinne og leder er tilfredsstillende hardt arbeid som gir makt og muligheter, det går ikke på bekostning av familien. Tvert imot ser det ut til å sveise den sammen, men i utgangspunktet var det antakelige to likestilte partnere som startet dette utviklingsløpet. En karriere flere jenter og kvinner burde drømme om, hvordan får vi det fram uten å tråkke på tærne til alle de kvinner som vil prioritere familien ved å stelle hjemme?

Som en hjemmearbeidende, høyt utdannet kvinne sa i PULS-programmet på NRK: «Barna er mine pensjonspoeng.» Mange av disse er nettopp deltidsarbeidende i helsesektoren, og kanskje har de én av kvinne i «Livspuslespillet» som leder. Det skal jeg skrive om i neste kronikk.

Skrevet av: Nina Amble er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet