Skolestrukturen og bosettingsmønsteret i landet

Ved en analyse av skolestrukturen må man gjennomføre en fullstendig samfunnsøkonomisk analyse, også benevnt nytte-kostnadsanalyse, kfr. for eksempel NOU 1998:16. Man vil vanligvis stå overfor fire hovedtyper av virkninger:

1. «Kommunekasseeffekten» betegner her utgifter/kostnader for det offentlige, dvs. direkte for kommunene og indirekte for staten. Gevinsten ved nedleggelse av grendeskoler er ofte mindre enn hva utenforstående tror, fordi man vanligvis har fådelt skole, dvs. at elever på forskjellige årstrinn går i samme klasse/gruppe. Utgiftene til skoleskyss må selvsagt inkluderes. Videre er alternativkostnaden ved bruk av lokaler i grisgrendte områder liten.

2. «Kvalitetseffekten» betegner her det samlede utbytte/resultat for elevene av undervisningen. Dette resultat, kunnskaper og sosial atferd, viser seg i alle år etter skolen er avsluttet. I skolesituasjonen kan bare innlæring av visse ferdigheter testes.

Spørsmålet om mindre eller større skoler gir best kvalitet/resultat er uavklart. «Grunnskolefolket» er sterkt uenige, da erfaringene synes å være sterkt sprikende. Elevenes prestasjoner er kanskje mer preget av andre faktorer (lærernes personlige egenskaper, hjemmemiljø mm.) enn selve skolestørrelsen.

3. «Elevenes tidsforbruk»: Elevenes fritid har økonomisk verdi, da barn og ungdom også bare disponerer 24 timer per døgn. Tid brukt til skolereiser reduserer tid til rekreasjon, familieliv, lekselesning osv. Dette betyr at elevenes tidsforbruk må uttrykkes i kroner for å oppnå en samfunnsøkonomisk vurdering av skolesentralisering.

Man kunne ønske seg at Barneombudet i samarbeid med Transportøkonomisk institutt fikk utarbeidet retningsgivende timepriser for elevenes reiser, slik man har for voksne. De yngste elever «tåler» mindre reising, og prisen bør derfor trolig avta med alder.

4. «Avviklingseffekten»: Nedleggelse av skolen i en grend/bygd betyr selvfølgelig at vedkommende grend stemples som «et avviklingsområde». Uten grendeskole er det vanskeligere å tenke seg at «barnefamilier» vil bosette seg der. Dermed vil det også være mindre aktuelt å opprette nye arbeidsplasser der. En slik «avviklingseffekt» vil gjøre det vanskelig/umulig å snu en negativ befolkningsutvikling, ikke minst på lengre sikt.

Den samfunnsøkonomiske lønnsomhet ved nedleggelse/opprettholdelse av grendeskoler er således et langt mer komplisert spørsmål enn en enkel overslagsberegning av «kommunekasseeffekten». Da Stoltenberg er samfunnsøkonom, vet han dette utmerket godt, men han bør også si det. Det finnes forskningsinstitusjoner og konsulentfirmaer som kan bistå kommuner med slike analyser. Man må bare passe på at de ikke tilpasser seg ordførerens eller rådmannens ønskemål for å sikre seg fremtidige oppdrag.

Det er en forholdsvis tung sentraliseringstrend i samfunnet som er et resultat av omstrukturering i næringslivet og endrede bostedsvalg. Endringene i næringslivet, med nedbygging av sysselsetting i primærnæringer og industri, synes bare i begrenset grad å kunne motvirkes. Endringene i befolkningens bostedsvalg skyldes ikke minst at en vanlig husholdning trenger to arbeidsplasser, samt nærhet til skole og andre offentlige og private servicetilbud, samt spesialforretninger, kultur- og fritidstilbud osv. Denne utvikling rammer særlig det man kunne kalle «distriktskommuner» og ikke minst utkantene i slike kommuner.

Bemerk at det ovenfor er skrevet bostedsvalg og ikke bostedspreferanser. Bostedsvalget blir primært bestemt av folks inntektsmuligheter, mens boligpreferanser avspeiler folks vurderinger av avstand til familie, lokale geografi og «tilhørighet». Et grunnleggende velferdsproblem i etterkrigstidens distriktspolitikk har vært og er at mange av inntektsmessige grunner er tvunget til å velge et annet bosted enn det som de egentlig foretrekker.Den pågående sentralisering av befolkningen vil på lengre sikt kunne føre til avfolkning av større områder, samt til enda større befolkningskonsentrasjoner rundt de større byer. En slik utvikling vil medføre problemer som synes dårlig utredet med hensyn både til ulike trengselsproblemer (trafikk, køer, boligpriser osv.) og tilhørende sosiale problemer (ensomhet, rus, kriminalitet osv.).

Det grunnleggende politiske spørsmål er om de folkevalgte på ulike nivåer skal bidra til å forsterke en slik sentraliseringsutvikling ved forholdsvis brutale tiltak som nedleggelse av grendeskoler, sammenslåing av kommuner, avvikling av fylker osv. Det vil i så fall representere en helomvending i forhold til den distriktspolitikk som har vært ført i hele etterkrigstiden.

I et demokrati bør de som ønsker en offentlig politikk for sentralisering av landets befolkning, gå åpent ut og si det.