Skolen og miljøutfordringene

Formuleringen «Det miljøbevisste menneske» fra den generelle læreplanen for grunnskolen, videregående skole og voksenopplæringen fra 1993, var og er fortsatt en markering av at skolen i sine grunnleggende mål er et uttrykk for samfunnets ambisjoner. I 1993 var det å formulere miljøbevissthet et uttrykk for det menneske- og verdisyn skolen skulle stå for.

At dette kom inn i skolens viktigste styringsdokument, må ses på bakgrunn av hendelser både nasjonalt og globalt der Brundtlandkommisjonens rapport fra 1992 («Our common future») må ses på som den viktigste. Slik sett kan de tre sidene i den generelle læreplanen ses på som kulminasjonen på en lang oppvåkning og bevisstgjøring om at skolen har som oppgave å undervise om «vår felles framtid» med krav om en «bærekraftig utvikling». Hvor langt er vi etter 16 år med dette verdisynet i læreplanen kommet i retning av å utvikle miljøbevisste borgere i Norge? Vi er ikke alene om å stille dette spørsmålet. Læreplaner i de fleste land vi kan og bør sammenligne oss med, har tilsvarende formuleringer om betydningen av å oppdra til miljøbevissthet.

Etter Rio-konferansen i 1992 der Brundtlandrapporten ble lagt fram, ble det gjennom flere år i FN-regi arbeidet for å styrke miljøundervisningen i alle medlemsland. Dette førte fram til at FN med UNESCO som eksekutør, vedtok et program, «Education for sustainable development», for perioden 2005 - 2014. Vi er nå kommet halvveis i programperioden og det er god grunn til å spørre om hva som har kommet ut av alt arbeidet med å lansere og følge opp programmet i alle medlemsland.

Det er lett å finne fram til de mest syrlige kommentarene om avstanden mellom politiske mål og viljen og evnen til å finne fram til de riktige virkemidlene for å nå disse målene. Det har heller ikke skortet på erfaringer og forskning som har vist hvor vanskelig det kan være å oppdra til miljøbevissthet i skolen. Vi har mange og gode eksempler på en lang tradisjon i Norge for å drive miljøundervisning på mange fronter, med alt fra skolehager på 20-tallet til dagens leirskoler. Men i vår resultatorienterte tid, hva har dette ført til som kan dokumenteres på en eller annen måte? Det enkleste og korteste svaret vil kanskje være de nedslående resultatene på Pisa for naturfag. Disse resultatene underbygger andre former for målinger der ungdom blir spurt om sitt syn på miljøproblemene og i sammenheng med dem, hvordan de ser på forholdet mellom i-land og u-land og rettferdig fordeling av ressurser. Her kan vel en enkel tolkning være at nær på halvparten av norsk ungdom er mer eller mindre skeptiske til disse spørsmålene og mener at de enten er overdrevet, eller at vi i Norge kan gjøre lite fra eller til og derfor ikke behøver å ta dem inn over oss. Som en liten kuriositet: En undersøkelse av hva ungdom bruker fritida si til, avslørte at for jenter i alderen fra 13 til 20 år, var «shopping» den viktigste fritidssyssel.

Betyr dette at skolen har mislyktes i sine mål om å utvikle miljøbevisste borgere? Neppe. Det vi vet gjennom mange års skoleforskning er at skolens mulighet til å påvirke barn og unges verdisyn er begrenset, men at for noen kan skolen føre til et livslangt engasjement for viktige samfunnsutfordringer, som til eksempel miljøproblemene. På dette området er det like stor grunn til åspørre om hva slags oppfatninger og verdier skoleelever møter utenfor skoleporten.

Skolen kan på sitt beste kan være en arena der barn og unge kan få en systematisk innføring i forholdet mellom naturgrunnlag, forbruk, livsstil og en framtid der vi må regne med at flertallet av samfunnsborgerne må vise evne og vilje til store endringer på alle disse områdene. Grunnlaget for en viss optimisme på dette området er min deltakelse i Comenius-prosjektet Support («Participation and partnership for a sustainable tomorrow»). I dette store EU-støttede prosjektet som har vært ledet av landbruksuniversitetet på Ås, har mer en 600 skoler deltatt. Der har mer en 2.000 klasser arbeidet med et prosjekt der beregning av elevenes økologiske fotavtrykk har vært ett av hovedelementene i prosjektet. Resultatene fra noen av disse klassenes arbeid er imponerende, særlig de som har klart å engasjere store deler av sitt lokalsamfunn i prosessen fram til en ferdigstilt rapport.

Det har vært vanskelig å skape engasjement for dette blant skoler og lærere i land som England, Italia, Tyskland og til dels Norge, til tross for stor innsats fra partnerinstitusjonene fra disse landene. Det kan finnes mange forklaringer på denne noe labre interessen for prosjektet i de teknologisk mest avanserte landene, men som prosjektpartnerne der peker på, står ikke miljøundervisning på topp på den utdanningspolitiske agenda. I alle disse landene har Pisa-debatten rast de senere årene og med den, anklagene om dårlig undervisning. Kunnskap er viktig også for å realisere målene om miljøbevisste mennesker, men dersom dette fører til at skolens folk blir mer opptatt av neste Pisa-prøve enn i skolens brede engasjement, da ser vi kanskje hvorfor så mange unge mennesker viser seg både kunnskapsløse og likegyldige i forhold til miljøutfordringene.