Skivebom om luksusfelle

Ingressen er: «Stadig flere kommuner har ikke penger til å betale regningene sine. Hvordan er det mulig?». Dokumentasjonen er «en rekke avisoppslag har fortalt oss om kommuner som må ta opp kassakreditt for å betale lønn til sine ansatte».

Problemet med kronikken er at forskeren synes å mangle elementær innsikt i hvordan norske kommuner styres økonomisk. Hun synes å tro at det er likviditeten som styrer aktiviteten.

Hun skriver blant annet: «Alta kommune hadde for eksempel planlagt å ta opp 70 millioner kroner i lån, men endte med å måtte bruke de ubrukte lånemidlene til å finansiere nye investeringer som følge av innstramminger i regelverket. Dermed fikk kommunen 70 millioner mindre å rutte med.»

Mener Aastvedt virkelig at kommunen skulle kunne bruke disse midlene til å øke investeringene eller driften? Videre hevder hun at kommunene opprettholder et for høyt driftsnivå fordi de har store ubrukte lånemidler, og «at det er først når en slutter å investere at en merker konsekvensen av for høyt driftsnivå».

Aastvedt påstår at dette bidrar til å opprettholde en høy gjeldsvekst i kommunene. Slike påstander er i best fall spekulative og etter vår vurdering tøvete. Alle norske kommuner vet at lånte midler ikke kan brukes til drift. Aktiviteten i kommunene styres ikke av likviditeten, men av de løpende inntektene. Investeringene må finansieres enten av overskudd fra driften, kapitalinntekter eller lånefinansieres.

Hovedutfordringen i kommunenes økonomi er at realinntektsveksten for kommunesektoren de siste år har ligget mellom 1 og 2 prosent, mens realinntektsveksten for Norge sett under ett har vært vesentlig høyere. Derfor har veksten i vårt private konsum vært langt sterkere enn vårt konsum gjennom felles velferdstjenester i pleie og omsorg, utdanning og oppvekst og kultur i kommunesektoren. Denne utfordring har kommunene våre maktet å ivareta uten at slike problemer som Aastvedt er opptatt av, har vært økende.

Kommunenes økonomi overvåkes blant annet av Robek-listen. Kommuner som havner på denne listen blir underlagt et nøyere tilsyn med sin økonomistyring av Fylkesmannen. Vanlige årsaker til å havne på denne listen er at kommunen ikke makter å dekke inn underskudd i løpet av to år eller at kommunens økonomiplan ikke er i balanse. I dag er 46 kommuner på denne listen. Dette tallet har vært stabilt siden 2006/2007, mens det i årene før var dobbelt så mange.

De fleste med innsikt i kommunal økonomi er kjent med den tøvete løsning som ble brukt for å innføre momskompensasjon i 2004. Da ble kommunenes inntekter i form av rammetilskudd redusert med anslaget på merverdikompensasjonen.

Siden en vesentlig del av denne kompensasjonen kom fra lånefinansierte investeringer, var dette et feilgrep i strid med formuesbevaringsprinsippet. Det var et prokuratorknep for å unngå økte statlige utgifter i forbindelse med den løsning som ble valgt.

Dette skulle selvsagt staten ha ryddet opp i langt tidligere. Allerede da det ble innført, påpekte mange – herunder Aastvedt – at løsningen var i strid med kommunelovens krav om at en kommunes løpende utgifter ikke skulle kunne lånefinansieres. Denne kritikken ble overhørt av daværende kommunalminister Erna Solberg. Men det er skivebom når Aastvedt insinuerer at kommunene spekulerer i denne ordningen ved å øke investeringene for å finansiere driften med lånefinansiert momskompensasjon. Det vitner om mangel på forståelse for at kommunale investeringer styres av innbyggernes behov og ikke av behovet for økte driftsinntekter.

Måten en endret kommunenes utgiftsføring av pensjonskostnader i 2002 på, var også et prokuratorknep som bør rettes opp. Denne regnskapsføringen bør gjøres forståelig og i samsvar med kommuneregnskapets prinsipper. Men vi er ikke sikker på at Aastvedts forslag til løsning er riktig

Det er selvsagt noe galt dersom en norsk kommune kommer i en situasjon der den må ta opp kassakreditt for å betale lønninger. Det burde ikke forekomme, og vi tror heller ikke at dette er særlig utbredt. For norske kommuner er slettes ikke noe konkursbo, og de er heller ikke havnet i noen luksusfelle. Tvert imot har vi en svært velstyrt kommunesektor med velutviklete økonomiske styringsinstrumenter og gjennomgående høy økonomisk og finansiell kompetanse. Til tross for vesentlig lavere inntektsvekst enn realinntektsveksten i samfunnet sett under ett, har de klart å styre sin økonomi uten at slike problemer som Aastvedt tar opp har oppstått.

Den grunnleggende utfordring for økonomistyringen i kommunene er at realinntektsveksten i kommunesektoren er lavere enn i resten av økonomien. Det har ført til svært strenge og vanskelige prioriteringer i de fleste kommunene våre.