Skinnuenighet om fylkesmenn og frivillighet

Petter Lodden og Fred-Ivar Syrstad skriver i et innlegg at de ikke kjenner seg igjen i min beskrivelse av Vestfold i kommunereformprosessen.

For det første er jeg glad for at tematikken om fylkesmennenes rolle i kommunereformen blir debattert. Deres fokus er imidlertid noe annet enn i min doktorgradsavhandling. Det gjør også at det nok er snakk om en skinnuenighet, og jeg skal prøve å presisere mitt avhandlingsfokus her.

Lodden og Syrstad påpeker at man i Vestfold gjennom kommunereformen har gått fra 15 til seks kommuner, at Vestfold-kommunene selv tegnet det nye kartet, og at dette tilfredsstilte (den daværende) regjeringens krav til reform. Dette var grunnlaget for Fylkesmannens tilråding i reformen.

Mitt fokus har derimot ikke (direkte) vært sammenslåingsutfall i kommunene. Ei heller selve tilrådingene.

I min avhandling har jeg heller fokusert på de bakenforliggende argumentene fylkesmennene brukte for å beskrive de tilrådingene de ga. Dette går inn på blant annet fylkesmennenes reformforståelse så vel som forståelsen av hva det vil si å være lojal overfor regjeringens reformoppdrag.

Skulle fylkesmennene være aktive pådrivere av reform eller la kommunene gjør sitt og la frivilligheten råde?

Datagrunnlaget består av dybdeintervjuer med alle landets (daværende) fylkesmenn. Kort sagt var forståelsen av både reform og oppdrag ulik blant fylkesmennene; tilrådingene (og argumentasjonene deres) ble derfor også ulike.

Men denne variasjonen kompliseres også ved at kommunenes vedtak i de ulike fylkene varierte. I noen tilfeller (for eksempel Hedmark) ble det ingen lokal enighet om sammenslåing, mens i andre, som i Vestfold, ble så mange enige at nærmest hele kommunekartet ble omtegnet. Denne lokale variasjonen bidrar til å gjøre variert oppdragsforståelse mer utydelig.

I denne konteksten tegner Lodden og Syrstad et noe mer passivt bilde av Fylkesmannen i Vestfold (FMVE) enn det som kommer fram av datagrunnlaget. Her kommer det fram en markant forskjell mellom hvordan fylkesmannen argumenterte rundt reform og hvordan utfallet ble.

Det er riktig at kommunene selv tegnet det nye kartet i Vestfold, og det kommer fram i avhandlingen at Vestfold kan kalles et tilfelle i kommunereformen der frivilligheten rådde.

Men frivilligheten rådde nettopp fordi kommunene selv fant fram til løsninger.

I prinsippet ble Vestfold slikt sett sammenlignbart med Hedmark. Men tilnærmingen til reformoppdraget ligner mer Akershus, som foreslo flere sammenslåinger i strid med kommunenes vilje.

Reformholdningen hos Fylkesmannen i Vestfold var sterkt preget av et uttalt funksjonelt behov for reform. Kommunene, ikke bare i fylket, men i hele landet, ble sett på som «overmodne for reform», og dersom kommunene ikke ville finne fram til løsninger selv, så ville de (FMVE) finne løsninger for dem, «og så se hva som skjer».

Slikt sett er det langt fra utenkelig at dersom den lokal viljen til sammenslåing hadde vært magrere, ville ikke FMVE ha slått seg til ro med det. De ville foreslått tvang for å nå regjeringens, og reformens, kriterier.

Noe spissformulert kan man altså si at FMVE argumenterte med at reformoppdraget de fikk, åpnet for tvangsbruk om ikke frivilligheten førte fram. Ettersom kommunene selv kom fram til løsninger, slapp man slapp derimot dette, i motsetning til for eksempel Akershus.

Det er altså ingen stor uenighet i det Lodden og Syrstad påpeker og det jeg har funnet og uttalt meg om. Vestfold-kommunene tegnet selv det nye kartet – men om de ikke hadde gjort det, er det ikke utenkelig at Fylkesmannen hadde kommet (mer) på banen.