Skilt- og reklameinnretninger

Den nye plan- og bygningsloven ble vedtatt av Odelstinget midt i mars. Det meste av innholdet skulle være kjent, mens § 30-3, Skilt- og reklameinnretninger muligens ikke har vært særlig påaktet. Forandringene fra forslaget i NOU 2005:12 og dagens lovtekst er dramatiske og burde fått varsellampene til å lyse.

Norsk Standard for Skilting (NS 3041): Det er et tankekors at man ikke har benyttet anledningen til å adoptere de særskilte begrepene for skilt som er definert gjennom Norsk Standard for Skilting (NS 3041) fra 2007. Det mest banebrytende arbeidet med denne standarden er en grundig gjennomgåelse og fullstendig revidering av begrepene som (bør) benyttes av grafiske designere, arkitekter, skiltleverandører og myndighetsutøvere. Dette resulterte i et sett begreper med tilhørende definisjoner og illustrasjoner som komiteen håpet kunne være retningsgivende for en ytterligere profesjonalisering av fagområdene, og at begrepene etterhvert ville få innpass i lover og forskrifter. Videre ønsket man at dette ville føre til en harmonisering av begrepene i de ulike lovverkene som regulerer skilt og ha en pedagogisk og kompetansehevende effekt hos de aktuelle aktørene.

Denne muligheten er nå blitt skuslet vekk - i denne omgang. Man kan fundere over hva man skal med - og hvorfor det ødsles med kompetanse, tid og ressurser på - nasjonale standarder om de ikke tas i bruk av myndighetene selv?

Permanente tillatelser: Den alvorligste innvendingen mot den nye paragrafen er allikevel at loven nå åpner for «permanente tillatelser», samtidig som KRD anbefaler at dette blir hovedregelen.

Dagens lovverk anser skilt (i betydningen virksomhetsskilt og reklameskilt, jfr. NS 3041 over) som midlertidige innretninger og gir kommunene anledning til å gi tillatelse for en (kort), tidsbegrenset periode eller inntil videre. I det første tilfellet gir dette tiltakshaver full rettsbeskyttelse; kommunen kan med andre ord ikke gå inn og kreve tiltaket forandret eller fjernet, selv om det (etter en stund) skulle vise seg å være i strid med materielle eller formelle krav i loven eller kommunal vedtekt. I det andre tilfellet blir tillatelse gitt «inntil videre», og kommunene har ifølge loven adgang til å kreve fjernet eller forandret tiltaket hvis det er i strid med kravene i lov og/eller vedtekt. I NOU 2005:12 foreslo man sågar å utvide kommunenes handlingsrom ved å fjerne saksbehandlingsregelen som omtaler typen tillatelser (inntil videre eller for et bestemt tidsrom). Dette ville gi kommunene adgang til å kreve fjernet eller forandret alle tiltak i strid med loven, selv om dette vil redusere tiltakshavers «rettsvern».

Et slikt handlingsrom kan være nødvendig og ønskelig fordi skilt i utgangspunktet er midlertidige innretninger (jfr. nevnte NOU): hvis et skilt oppfattes som skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene eller medfører trafikkfare, kan kommunen pålegge fjerning eller forandring.

I det påfølgende arbeidet med lovteksten er altså denne saksbehandlingsregelen gjeninnført og utvidet ved å innføre permanente tillatelser (i tillegg til dagens). Og for å gjøre skandalen fullendt er det departementets mening at permanente og tidsbegrensede tillatelser skal være hovedregelen. Samtidig anbefaler departementet at kommunene gjør « uttrykkelig oppmerksom på hvilket av de tre alternativene for varighet som gjelder.» Og det sies ingenting om hvorledes man skal tolke et vedtak uten varighetsbegrensning, ei heller hva slags varighet man skal sette på tiltak der det allerede er gitt tillatelse uten varighetstype.

Det er påfallende at disse spørsmålene ikke er avklart i forkant av odelstingsvedtaket. Enda tydeligere blir dette når lovens materielle del sier at et skilt-tiltak ikke må være « i strid med ønsket utvikling i kommunen.» Hva om det er gitt permanent tillatelse til et tiltak og det efter få år viser seg å være istrid med ønsket utvikling - vil da et slikt vedtak være til hinder for å gjennomføre kommunale ønsker og planer?

Det er i departementets redegjørelse ingen forklaring på hvorfor man har snudd bygningslovsutvalgets forslag så fullstendig på hodet og gitt tiltakshaver svært utvidet rettsvern på bekostning av det kommunale handlingsrommet dagens lovverk gir adgang til. Det kan virke som om departementet ikke har kjent til rekkevidden av denne snuoperasjonen, og at det har gjort kommunene en alvorlig bjørnetjeneste.

Det kan - muligens med rette - hevdes at kommersielle virkemidler i det offentlige rom, altså virksomhets- og reklameskilt, er en underordnet og ganske ubetydelig del av det store lovverket plan- og bygningsloven utgjør. Samtidig er det ikke mange andre områder i loven som har avstedkommet like mye offentlig oppmerksomhet - og konflikter! - som akkurat denne typen tiltak de siste 15 årene. Den nye § 30-3 hadde virkelig fortjent en bedre skjebne.

Skrevet av: Morten I Kerr