Skal homofile vies eller henges?

Homofili og likestilling mellom heterofile og homofile er temaer som har vært i vinden i de siste månedene, ikke minst i forbindelse med forslaget om en kjønnsnøytral ekteskapslov. Denne saken har kulturelle, juridiske og etiske dimensjoner og har derfor engasjert bredt, både på ja- og nei-siden. For debatten handler ikke bare om rettigheter. Dette dreier seg ikke minst om et svært viktig verdispørsmål.

Til tross for en ganske merkbar motstand mot den nye ekteskapsloven som vil likestille heterofilt og homofilt samliv, er det en bred folkelig og politisk støtte for den nye ordningen. Dette demonstrerer at respekten for individets menneskeverd og toleransen for mangfoldet nå er etablerte verdier i den norske befolkningen. Forskjellsbehandling og rangering av mennesker og forpliktende samliv er ikke lenger akseptabelt i det moderne Norge. Lovverket vårt blir med dette enda mer forankret i humanistiske og demokratiske verdier. Det er derfor all grunn til å oppfatte den nye juridiske og verdimessige endringen som en seier, ikke bare for homobevegelsen, men for det norske demokratiet.

Men denne saken har også avdekket holdninger blant store innvandrergrupper som er stikk i strid med de dominerende etiske prinsippene som det norske samfunn er grunnet på. Representanter for den muslimske minoriteten har markert seg, ikke bare som standhaftige motstandere av en juridisk likestilling av heterofilt og homofilt samliv. De har i tillegg gjentatte ganger uttalt at homofili er et avvik og forsøkt å unnvike homofilidebatten og usynliggjøre norske homofile muslimer ved å benekte deres eksistens.

Men det som er spesielt alvorlig, er at representanter for Islamsk Råd Norge fortsatt, og til tross for stadig press fra offentligheten, nekter å ta prinsipielt og entydig avstand fra dødsstraff for homofili. Her har vi å gjøre med noe helt annet enn en sunn prinsipiell uenighet eller et uskyldig utslag av kulturelt mangfold. De muslimske representantenes holdninger og veivalg i debatten om homofili sender viktige signaler og viser at en betydelig minoritet er i fullstendig utakt med sitt samfunn. Det multikulturelle prosjektet begynner dermed å slå sprekker.

Jeg skal skynde meg og erklære min fulle støtte til det flerkulturelle samfunn. Jeg mener at etnisk og kulturelt mangfold er en berikelse for ethvert samfunn. I likhet med de fleste norske borgere med velfungerende demokratiske reflekser, er jeg imot diskriminering og ensretting. Men fra mitt ståsted er det å forsvare frihet, mangfold og toleranse ensbetydende med å motarbeide den multikulturelle tankegangen hvor alle verdier, holdninger og tradisjoner ansees å være like gyldige.

Multikulturalismen og rasismen er nemlig to sider av samme sak. Til tross for forskjellige mål og intensjoner, deler de den samme grunntanken; at dine og mine rettigheter, dine og mine verdier, samfunnets forventninger til deg og meg, din og min plass i samfunnet, er bestemt av vår gruppetilhørighet og kulturelle bakgrunn.

Multikulturalismen har beklageligvis vunnet terreng både i akademia og i politikken. Våre akademikere, særlig i humaniora og samfunnsvitenskapelige fag, ser ut til å ha mistet troen på universelle moralske verdier. De hyller isteden verdipluralismen. Denne grunnforståelsen som fokuserer på gruppen og neglisjerer individet, har også satt sitt klare preg på deler av politikken. Det har blant annet ført til bestemte støtteordninger og andre tiltak som er rettet mot veldefinerte kulturelle og religiøse grupper.

Når det styrende prinsippet er kulturell og religiøs tilhørighet når midler fordeles, er resultatet uunngåelig konsolidering av kulturelle blokker, eller til og med stimulering av en kulturell gruppeidentitet og egenart på bekostning av identifikasjon med det store fellesskapet og dets verdier. Denne utviklingen leder til fysisk segregering. Men enda mer alvorlig er atdenne forståelsen av kulturelt mangfold som dyrker ulikhet, gir grobunn for gjennomgripende ideologiske, etiske og kulturelle skiller.

I et åpent liberalt samfunn må det alltid finnes rom for meningsforskjeller. Eksistensen av ulike synspunkter, virkelighetsoppfatninger og visjoner er både nødvendig og sunt i et demokratisk samfunn. Men meningsmangfoldet må ha individet som den normative enheten. Det er på sin plass å minne at det er primært individer som har meninger og rettigheter, ikke kulturelle grupper eller andre kollektive størrelser. Den multikulturelle tankegangen har etablert et uheldig mønster hvor svært sammensatte befolkningsgrupper blir nesten utelukkende representert ved religiøse ledere eller andre ikke-representative talspersoner.

Utfordringen nå er å finne nye veier og kanaler for kunnskaps- og verdiformidling, representasjon og debatt, men en forutsetning for dette viktige skrittet er å klare å vinne tilbake tilliten til den universalistiske etiske posisjonen som plasserer individet i sentrum.

Det er med andre ord særdeles viktig at meningsmangfoldet blir grunnet på et felles verdigrunnlag, slik at samfunnet kan fungere som et samlet og fargerikt fellesskap. For som kjent har toleransen sine klare grenser. Overskrides disse, kan det få fatale konsekvenser for samfunnets samhold og fremtid.

For å illustrere dette med et eksempel: Et samfunn hvor en del av befolkningen vil vie homofile, og en annen del vil henge dem, er et disharmonisk, fragmentert samfunn. Vi er heldigvis ikke der… ennå.

Skrevet av: Sara Azmeh Rasmussen