Skal fylkene overta statens forfall?

Denne artikkelen handler om en bit av problemet.

«Den statlige transportinfrastrukturen har forfalt i mange år», sies det prisverdig ærlig i NTP. Skjønt alle vi som er brukere, har jo visst det lenge. Forfallet på statlige veier «anslås til drøyt 15 milliarder, hvorav 5 milliarder på stamveinettet».

Stortinget har allerede sluttet seg til at de statlige veier (øvrige riksveier), som ikke er stamveier, skal bli fylkenes ansvar fra 1. januar 2010. Dette følger av den såkalte forvaltningsreformen. Det øvrige riksveinettet er i dag på om lag 18.500 km, mens stamveiene utgjør 8.800 km. I og med at fylkene allerede har ansvar for 27.000 km fylkesveier, vil dette gjøre fylkeskommunene til landets største veiholder.

Det er greit. Men så var det forfallet. Av ovenstående framgår at forfallet på de veier som overføres fylkene, utgjør drøyt 10 milliarder kroner. Hva man akter å gjøre med det, står det fint lite om i NTP. Det er ugreit. Det er dessuten ulovlig.

I 1995 ble veiloven endret, herunder § 7. Bakgrunnen var blant annet at flere fylkesting hadde omgjort fylkesveier til kommunale veier mot kommunale protester. Samferdselsdepartementet skriver i Ot. Prop. nr. 60 (1994-95):

«Problemet gjelder veier som ikke er vedlikeholdt i tilstrekkelig grad, slik at det ansvarsnivå som overtar slike veier, påføres store kostnader ved å sette dem i skikkelig stand».

Kommunaldepartementet følger opp, slutter seg til forslaget og sier videre: «… og mener at et forvaltningsnivå ikke skal kunne velte kostnader over på et annet».

Så sant som det er sagt.

Samferdselskomiteen på Stortinget var lutter øre og uttaler i Innst. O. nr. 14 (95-96): «Komiteen er enig i at et forvaltningsnivå, ansvarlig for manglende vedlikehold, ikke skal kunne velte kostnader over på et annet nivå».

Poenget er at § 7 også gjelder når staten vil føre riksveier over på en annet forvaltningsnivå. Både departementet og komiteen sier i motiveringen at veier som overføres, må være «i skikkelig stand».

Det er senere utarbeidet noen tekniske retningslinjer som er vanskelig for lekfolk å forholde seg til, men realiteten er ikke til å komme forbi. Veier som er forfalt, er ikke «i skikkelig stand», og Statens vegvesen har selv dokumentert omfanget.

Å rette opp et forfall på drøyt 10 milliarder, er neppe gjort på den tid som gjenstår til 1. januar 2010. Én løsning kan derfor være at staten avsetter et fond som benyttes for å rette opp elendigheten.

De nåværende fylkesveier er dessverre også i dårlig forfatning, selv om det i flere fylker er gjort store anstrengelser, blant annet i Buskerud, for å rette opp noe av det verste gjennom et opprustningsprogram.

Ansvaret for standarden på fylkesveiene kan vi ikke velte over på staten. Mye av dette er «gamle synder». Fylkeskommunene har slitt med harde realiteter i sine budsjetter. Så lenge de hadde ansvaret for sykehusene, var økonomien ofte en hengemyr. Etter at staten tok over sykehusene, har stigende ungdomskull tatt hånd om handlefriheten. For her snakker vi om rettigheter, mer enn prioriteringer.

Statsråd Navarsete har selv gått inn for en statlig låneordning for fylkesveier, hvor vi betaler avdragene og staten bistår med renteutgiftene, à la den ordning vi har hatt for skolebygg. Det ville være et godt spleiselag for fylkesveiene.

Men ansvaret for å rette opp forfallet på riksveiene, kan ikke staten komme unna. For som staten selv så glassklart har sagt det: «…et forvaltningsnivå, ansvarlig for manglende vedlikehold, ikke skal kunne velte kostnader over på et annet nivå».

Skrevet av: Matz Sandman