Skål for vannkraften!

Karmøy må ha meg unnskyldt. Resten av kommunesektoren kan ta seg en real fest. I forrige uke ble det omsider klart: Stortingets flertall velsigner regjeringens forslag om å lovfeste offentlig eierskap til vannkraften.

Dermed får kommuner og fylkeskommuner beholde sin halvdel av kraftverdiene, anslått til 160 milliarder kroner.

Det er ingen selvfølge. Kommer og fylkeskommuner kunne om noen tiår stått uten en aksje i vannkraften, hadde ikke KS og Landssamanslutninga for vassdragskommunar (LVK) trukket i nødbremsen våren 2002 og aldri siden sluppet taket. Uten deres lobbyinnsats hadde dere stått uten motor i lokalt næringsliv og uten egne kilder å trygge velferden med.

For saken dreier seg om mye mer enn at Hydro ikke får beholde kraftverkene i Røldal-Suldal i 40 nye år. De færreste vil nekte selskapet billig strøm til nytt aluminiumsverk og 600 arbeidsplasser på Karmøy.

Men strømmen fra Røldal-Suldal brukes visstnok ikke i aluminiumsverket i dag heller. Ifølge KraftNytt selger Hydro strømmen sin til høystbydende, og kjøper billigere strøm til Karmøy-verket fra andre. Men pytt sann.

De rødgrønne skulle nok gjerne smurt industriarbeiderne på Karmøy et år før stortingsvalget. Men de tør ikke, fordi de frykter at det vil skape mer trøbbel med ESA i Brussel. Hvor mye trøbbel, er ekspertene på EØS-rett uenige om. Men i verste fall kan det velte hele det offentlige eierskapet til vannkraften.

Efta-domstolen har slått fast at EØS-landet Norge gjerne må bestemme seg for at vannkraften er fellesskapets eiendom. Men hvis vi åpner for private eiere, må de behandles likt med offentlige eiere.

Derfor går det ikke lenger at offentlige eiere får fossefall til evig tid, mens private bare kan låne dem for 60 år av gangen, slik hjemfallsordningen fra 1909 sier. Det var for øvrig dette Hydro klaget over i brevet til ESA i 2001, og som utløste hele hjemfallsbråket.

ESA ga Hydro rett i at slik forskjellsbehandling er i strid med EØS-reglene. Men løsningen, som Stortinget nå vedtar, ble helt annerledes enn selskapet hadde sett for seg. Den innebærer at privat eierskap til vannkraften må avvikles snarest mulig, det vi si til avtalt tid, uten nye utsettelser. Private kan heretter bare være deleiere i offentlige kraftselskaper.

For kommuner og fylkeskommuner er det all grunn til å feire. For resultatet kunne like gjerne vært det motsatte: At det var de som ble presset ut av vannkraften til fordel for de private. Enten ved at hjemfallsordningen ble avviklet og private selskaper fikk overby hverandre i kampen om den evige, rene kraften. Eller ved at ordningen ble utvidet, slik at også kommuner og fylkeskommuner måtte gi fra seg sine kraftverk om noen tiår. Det var det Einar Steensnæs (KrF) foreslo som energiminister i 2002 og et offentlig utvalg anbefalte i 2004.

Begge ganger ble forslaget stoppet av sterke protester, særlig fra KS og LVK. De kalte det statlig ran og spådde at kommunene straks ville selge kraftaksjene for å få noe igjen for dem. Slik ville utenlandske selskaper få kloa i det norske arvesølvet.

Steensnæs´ etterfølger, Thorhild Widvey (H), utsatte saken. Så overtok Sp Olje- og energidepartementet, utfordret Efta-domstolen og fikk løsningen servert på sølvfat.

Derfor kan kommunesektoren feire sine 160 milliarder. Men det bør skje fort. Høyre varsler omkamp om hjemfall etter neste valg.