Sjefredaktøren og Elvis

Skjebnen ville det slik at jeg i fem år på 70-tallet livnærte meg som plateprater ved Trondheims største restauranthus. Dette var en periode med mye ABBA, men også annen kvalitetspop som stadig kommer ut i nye forpakninger.

På 70-tallet var Elvis blant de artistene som opplevde en gjenfødelse, og fram til sin død i 1977 produserte han en rekke strålende versjoner av andre artisters melodier.

Og det er fra denne skjebnetiden i mitt liv jeg finner den slående likhet mellom sjefredaktøren og Elvis. Den gang da, altså på 70-tallet, var det i musikkbransjen en opplest og vedtatt sannhet, at når en melodi var festet til rillene av Elvis, så var den ultimate versjonen gjort. Ingen andre artister burde da seriøst vurdere å gjøre disse melodiene på plate etter Elvis.

Og det er i det ultimate eller det definitive jeg får bekreftet likheten mellom sjefredaktøren i lokalavisa og Elvis.

Det er noe eget ved sjefredaktøren, der han sitter i avisredaksjonen og vurderer alt som skjer eller ikke skjer i samtiden innenfor et nedslagsfelt på én til tre nabokommuner. Ikke bare tiltar han seg rollen som bygdas sterkeste meningsbærer, men fyller i samme slengen gjerne to funksjoner i hverdagen; som både redaktør og øverste administrative leder for lokalavisa.

Det siste avtvinger naturlig nok en betydelig respekt fra de av oss som i våre hverdager søker å fylle ett par sko - og har mer enn nok med det.

Denne kombinasjonen er imidlertid langt fra uproblematisk verken for sjefredaktøren eller omgivelsene. For selv sjefredaktører lever i en økonomisk virkelighet, og dessverre er det rimelig grunn til å anta at når interessekonflikter oppstår i overgangen mellom det redaksjonelle og det bedriftsøkonomiske, vil de økonomiske vurderinger ha den tyngste egenvekten.

Og når sjefredaktøren skuer ut over sin eller sine kommuner, så kommer det definitive i rollen som redaktør til sin fulle rett. I ledere og kronikker rettes det flengende kritikker mot feil eller mangler ved den kommunale tjenesteyting eller den politiske ledelsen. Intet spørsmål eller sak er for liten eller for stor til at sjefredaktøren skal kunne felle en endelig dom.

Sjefredaktøren går uten reservasjoner, og ofte med svært begrenset fagkunnskap, inn på hvilket som helst saksområde innenfor det offentlige så vel som det privat næringsliv. Og uten noen form for rettergang avleverer sjefredaktøren den endelige dom, lenge før det er gitt noen anledning til å vurdere sakens totalitet ut ifra sin rette sammenheng.

Rollen for lokalavisa som folkeopplyser og som samfunnsbygger taper enhver holmgang i forhold til å kunne gjøre selv den minste sak til en tabloid forside, etter forbilde fra de store avis- og mediehusene. Egenart og tradisjoner er begrep som sjefredaktøren for lengst har gitt på båten til fordel for hendige format, store overskrifter og krystall klare konklusjoner uten ankerett for de involverte.

En annen viktig egenskap ved sjefredaktøren er at han, for ofte er det fortsatt en han vi snakker om, på + 50, har svar på rede hånd på alle livets gåter. Derfor kan han daglig gi anvisninger til kommunen om hvordan tjenester skal løses og hvilke investeringer som nå er påkrevd. I sine anvisninger tiltar sjefredaktøren seg med den største selvfølgelighet, kanskje har han i smug lært noe av Elvis, retten til å heve seg over de økonomiske realiteter som politiker og byråkrater må underlegge seg.

Nå er det ikke slik at jeg for egen del ikke liker sjefredaktører, jeg mener faktisk å ha møtt et par av dem i løpet av livet som har vært både sympatiske, innsiktsfulle og kloke. Det er når jeg møter dem i spaltene som selvutnevnte lokale verdensmestere, at minnet om Elvis blir påtrengende igjen.

Og forstå meg rett; selvsagt er jeg en sterk tilhenger av en fri, uavhengig, engasjerende ogmeningsbærende lokalpresse - jeg ønsker bare at den kunne være litt mer søkende, gjerne også litt klokere og samtidig litt mindre selvhevdende.

Ha en fin avisdag!

Skrevet av: Einar Gaustad