Annonse
Debatt
Selvstyrt fravær
Av og til er jeg heldig med bordkavaler. Lykken er en mann som kan og vet mye, som er fagopptatt, nesten samme hva faget er og ferdig med billige flørtetriks.
For noen dager siden hadde jeg en slik kavaler. En norsk industrileder som hadde gått den harde veien og arbeidet seg fra en sommerjobb på fabrikken til å bli sjef. Som arbeidsforsker var det spesielt gøy at han kjente mitt arbeidssted: Arbeidsforskningsinstituttet, dets grunnlegger Einar Thorsrud og vår stolte historie; samarbeidsforsøkene mellom LO og NAF (NHO) i norsk industri på 60-tallet. Selv hadde han deltatt i mange utviklingsprosjekter bygget over samme lest.
Det er alltid spennende å høre en kjent historie, beskrevet med andre ord. For eksempel fortalte han om operatørstyrt vedlikehold, hvordan de i hans fabrikk hadde hatt et system hvor operatørene gikk i hvilebua og ringte på vedlikeholdet når de fikk en stopp på maskinen. At de gjennom et utviklingsprosjekt hadde innført operatørstyrt vedlikehold. Ifølge min bordkavaler handlet det om at gutta begynte å skru selv, de kunne det jo, det var det de gjorde i garasjen hjemme. Nå skulle de også gjøre det på jobb. Kvintessensen i disse samarbeidsprosjektene mellom ledelse og ansatte er maktforskyvning gjennom å ta ansvar.
Det satte meg på ideen: Er det mulig å tenke seg operatørstyrt sykefravær, eller mer generelt; selvstyrt fravær? Fra en forvirrende debatt om sykefraværet er det noen fakta som ikke kan stikkes under en stol: 40 prosent av sykefraværet er arbeidsrelatert. Det slås fast i en helt ny dr. grad tatt av Ingrid Sivesind Mehlum ved Statens arbeidsmiljøinstitutt.
I nye nøkkeltall for helsesektoren, utgitt av Helsedirektoratet i januar 2010, slås det fast at sykepengetilfeller per 1.000 personer i arbeidsstyrken i Norge var 148 i 2002, men bare 90 i 2007. Det gir en reduksjon på 40 prosent. Dette gjelder både kvinner og menn, men mest for menn. Siden sykefraværet har stått omtrent stille, betyr dette at vi som befolkning er friskere, flere av oss er ikke sykmeldt, men at de som blir sykmeldt har lengre fravær nå enn i 2002. I tillegg vet vi at det gjennomsnittlige sykefraværet på 7,7 prosent er skjevfordelt, dvs. det er store variasjoner mellom folk og arbeidsplasser. Tommelfingerregelen er at rundt 5–10 prosent av arbeidstakerne står for 80 prosent av fraværet. Samtidig vet vi at det korte, egenmeldte fraværet er stabilt lavt. I klartekst betyr dette at de aller fleste av oss har et sykefravær det går an å leve med, mens en liten andel har et høyt fravær det med fordel kan arbeides med.
Jeg har en kusine som jobber på Wall Street i New York. Der er det ingen kjære mor. I hennes bedrift har de noe som heter «PDO», (Paid Days Off). Til sammen 16 dager, som skal dekke ferie og annet fravær inkludert sykefravær. Er hun ikke syk, får hun 16 dagers ferie – det er mye i amerikansk målestokk. Poenget er – og det må bli modellen – at det er opptil den enkelte å disponere dette fraværet, den ene eller andre veien. Hvis vi tenker oss norske forhold, at vi under 60 har 25 feriedager, 31 for dem over, at disse dagene adderes til et passende antall fraværsdager, vil vi få en totalpott. Det må bli en forhandlingssak. Og det må fintenkes rundt praktiske løsninger. Men med et utgangspunkt på 225 arbeidsdager i løpet av et år og et fravær på 5 prosent, ville det for eksempel bli 25 + 11 = 36 dager. Da har vi en ramme for det selvstyrte fraværet.
Minst 80 prosent av oss har et akseptabelt fravær. Vi kan styre det selv og med god samvittighet ta en dag hvis vi er slitne. Det vil frigjøre kapasitet hos legene, og det vil kunne allokereressurser til dem som virkelig trenger mer støtte og tilpasning på arbeidsplassen. På denne måten viskes skillet mellom syk og frisk bort, og det blir bare snakk om fravær. Det er for så vidt på høy tid, ideen om at man enten er syk eller frisk, er overmoden for den konseptuelle søppelkassa.
Jeg ser for meg to motargumenter: De som sier at vi ikke har moral til å bære dette ansvaret, og de som er bekymret for presset på den enkelte, og særlig dem som er i gråsonen mellom god og dårlig helse. Jeg er ikke bekymret for det første. All erfaring, fra samtaler med blant andre min bordkavaler, viser at folk opp gjennom historien har tatt ansvar for selvstyret.
Det jeg i tillegg lærte av min bordkavaler, var at han fra den andre siden av bordet også så det slik. Nå vet jeg fra erfaring at arbeidsplasser rundt forbi praktiserer slike ordninger med hell, også i kommunene. Tiden er kommet for å formalisere dette, skal vi komme videre mot IA-avtalens målsettinger.
