Selskaper, samarbeid og demokrati

Samtidig maner både regjering og KS for flere oppgaver til kommunene, innenfor dagens kommunestruktur og gjennom «samarbeid». Men hva er «samarbeid»? Selskaper og samarbeid er ofte to sider av samme sak. I valget mellom ulike samarbeidsformer kommunen har til rådighet, er det derfor ikke uten grunn at selskaper ofte velges. Dette nettopp fordi denne formen har en lovregulert formell styrings- og kontroll-linje mellom eier og selskap som reduserer det iboende demokratiske underskuddet ved samarbeid.

Dagens kommunestruktur består av 430 små og mellomstore kommuner. Det er registrert mer enn 2.600 selskaper helt eller delt eid av kommunene. Hvor mange «eierskap» som finnes, finnes det ingen oversikt over, men basert på kjennskap gjennom blant annet KS Eierforum jeg vil anslå at eierskapsfordelingen kan ligge et sted slik:

• De største kommunene har flest heleide AS og deltar i mindre grad i interkommunale selskaper (AS og IKS)

• De minste og mellomstore kommunene som det jo er flest av, deltar i hovedsak i en rekke interkommunale selskaper (både IKS og AS). 

Det er ressurseffektivt å samarbeide om oppgaveløsning der lovgiver har åpnet for det. Det handler om å forvalte de offentlige ressursene mer effektivt samtidig som en etablerer store nok faglige miljøer som bidrar til kvalitet i tjenesten og sikrer rekruttering. Dette er bra. Det motsatte hadde vært dårlig forvaltning av våre offentlige kroner. En kan tenke seg at lille Norge skulle hatt 430 kommunalt drevne it-avdelinger, revisjonsavdelinger, renovasjonsavdelinger etc.

Videre er Norge del av EUs indre marked. Som offentlige aktører må og skal kommunene forholde seg til konkurranseregelverket. Dette innbærer at for tjenester der det er et marked, må hver kommune forholde seg til anskaffelsesregelverket og regelverket for offentlig støtte.

Et unntak i anskaffelsesregelverket er egenregi. Her kan kommunene samarbeide om oppgaveutførelse såfremt det gjøres med organisasjonsformer som har en formell overbygning. Denne overbygningen skal sikre at det offentlige har styring og kontroll, og at omsetningen i hovedsak er til kommunene/eierne.

Samarbeidsformene som er tilgjengelig i egenregi er AS, IKS og selskap etter § 27, og det er nok her vi finner det aller meste av det interkommunale samarbeidet.

Vi må være klar over at det direkte demokratiet aldri kan ivaretas gjennom interkommunalt samarbeid. Skal vi sikre at forvaltningen av de offentlige kronene er gjenstand for kontroll gjennom vårt direkte demokrati, må vi vurdere kommunestrukturen. Til vi kommer dit, er det ikke uten grunn at selskaper er det nest beste alternativet for samarbeid. Jeg vil våge påstanden at ingen andre interkommunale samarbeidsformer kan konkurrere med selskaper når det gjelder mulighet for politisk styring og kontroll.

For å bøte på det iboende demokratiske underskuddet som interkommunalt samarbeid innebærer, jobber nå kommunene med å profesjonalisere sitt eierskap. Dette er utfordrende, spesielt for de små og mellomstore kommunene som har et delt og totalt sett svært fragmentert eierskap. Men kommunene er i gang, og da bør både KS og regjering heie på dette arbeidet fordi de faktisk etablerer strukturer som gjør dem i stand til å løse stadig nye oppgaver til en høyere kvalitet, og innenfor regelverket som Norge er bundet av gjennom EØS-avtalen.