Sats fornybart også i Lofoten og Vesterålen

Med tøysko og trillekoffert som durer mot veien den ruller på, prøver jeg å se mest mulig innfødt ut. Men hvor er allværsjakka? Tøysko i regnværet? Og uansett hvor lavt jeg snakker, skjærer Oslo-målet i ørene. Se for deg bildet og finn en feil: Undertegnede.

Jeg har jobbet mot oljeboring i nord siden 2004. Diskusjonen om hvilken skjebne havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen skal få, går stadig høyere. Og den vil øke i styrke - gjennom årets valgkamp og frem mot avgjørelsen som skal tas i 2010. Selv om Natur og Ungdoms utgangspunkt i saken er hensynet til naturverdiene i området og ikke minst til de galopperende klimagassutslippene fra norsk oljeindustri, er spørsmålet om sysselsetting i nord like viktig i debatten: Hva skal folk i regionen leve av?

Så det er sagt: Flere av kommunene i Lofoten og Vesterålen opplever befolkningsvekst. Og ikke alle ordførerne i regionen synes det er noen lur idé med oljeboring. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at andre av kommunene opplever fraflytting - og har gjort det lenge. Og det er ordførerne og lokalpolitikernes plikt å se etter arbeidsplasser og tilbud som kan få ungdommen til å bli. Eller kanskje viktigere, til å komme tilbake etter endt utdanning. Problemstillingen er langfra unik, den gjelder distriktskommuner over hele landet. Men ikke alle har en oljeindustri som lover gull og grønne fjorder, arbeidsplasser, ungdom, liv og røre - vil du væra med, så heng på!

Ikke alle finner rytmen i oljevalsen. «Sameksistens med olja i sårbare områder er ikke mulig. Vi er verdens dyktigste fiskere. Dersom myndighetene skal fortsette å gjøre plass til oljevirksomheten, så klarer vi ikke fortsette fisket. Her er de nødt til å velge» sa Nils Myklebust, leder i Sogn og Fjordane Fiskarlag da han første helg i juni holdt foredrag på Folkeaksjonen oljefritt Lofoten og Vesterålens vårtreff. Myklebust tjente sine første kroner for mer enn 40 år siden der Statfjord A-plattformen står i dag - og understreker at glansbildet som er tegnet av forholdene mellom olje- og fiskernæring i Nordsjøen, ikke har rot i virkeligheten.

Fiskeriene har vært og er grunnlaget for bosettingen i Lofoten og Vesterålen. Her er fødestua til den siste store torskebestanden i verden. I et rekorddøgn i januar ble det fisket 30.000 tonn sild i disse områdene, det tilsvarer 150 millioner fiskemåltider. Og fiskerne er ikke bare båtene. Det er industrien på land - de som tar imot fisken og sørger for at den fraktes videre til våre tallerkener. Også her sies det nei til oljeboring, ikke først og fremst fordi de frykter ei oljeulykke, men fordi grunnlaget for næringsvirksomheten deres er at Lofoten oppfattes som unik og ren. De frykter at oljeboring vil ødelegge bildet av hvor maten vår kommer fra og at markedsgrunnlaget vil forsvinne. Det samme gjør flere innen reiselivet, som lever av å tilby det stadig flere etterspør i en hektisk hverdag - urørt natur og unike naturopplevelser.

Etter at jeg startet å jobbe mot oljeboring i nord, er jeg blitt nøyere på å si at jeg kommer fra Stange. Ikke fra Hamar, men fra bygda utenfor. Så langt unna Oslogryta jeg kan komme med en viss troverdighet. Det hjelper lite. I april kunne vi lese i Dagens Næringsliv at ordfører i Vestvågøy, Jonny Finstad, «er lei av at Oslo-baserte politikere og miljøvernorganisasjoner tar nordlendinger til inntekt for nei-synet og vil nekte nordlendinger å utnytte olje- og gassressursene i regionen. - Jeg synes ikke vi ukritisk burde tillate at miljøpolitiske krefter i Oslo-området tar oss til inntekt for sitt syn.»

Hvem skal ha lov til å mene noe i denne debatten? Må du ha tørrfisk mellom tenna og et evig sug etter ferskfisk, lever og rogn for å være meningsberettiget? Oljeaktiviteten i disse områdene kan kanskje komme i gang om 25-30 år dersom Stortinget gir klarsignal for oljevirksomheten neste år. Kanskje skulle vi la dem som skal være voksneog ansvarlige da - og unge i dag - få bestemme dette? Og er ikke olja og fisken nasjonale ressurser? Skal ikke også vi hedmarkinger da få lov til å være med i debatten?

Ordfører Finstad vet han tar feil når han tegner bildet av Oslo-miljøverneren når han beskriver oljemotstanderne. For Natur og Ungdoms lokallag på Leknes, i Vågan og på Sortland er lys levende nordnorsk ungdom som mener noe om fremtida for seg selv og for området de kommer fra. Og de sier nei til oljevirksomheten. Og de kjemper side om side med Folkeaksjonen oljefritt Lofoten og Vesterålen, som stadig vokser i medlemstall og lokallag. Fordi svaret på hva lofotværingene og vesterålingene skal leve av, handler like mye om å ta vare på de arbeidsplassene som finnes. Om å videreutvikle dem og skape flere arbeidsplasser basert på unik natur og utrolige naturressurser både i havet og på land. Hvor mange arbeidsplasser i reiseliv og fiskerinæring er oljetilhengerne villige til å ofre for å få plassert litt fossil energiproduksjon i matfatet?

Det er seks måneder til klimatoppmøtet i København. Oljeindustrien har økt sine klimagassutslipp dramatisk siden 1990 - og det finnes ingen vei til lavutslippssamfunnet klimaforskerne anbefaler oss, som ikke innebærer at foten settes ned for fossil energiproduksjon. Å satse på oljenæring i dag, som skal igangsettes om flere tiår og som skal produsere og forurense i lang tid etter det, er å satse på at arbeidet for å stanse klimaendringene mislykkes. Skal vi løse klimaproblemet, vil oljenæringens arbeidsplasser være gårsdagens arbeidsplasser. De fornybare mulighetene i Norge er store, mange av dem - både innen mat - og fornybar energiproduksjon, finner vi i Lofoten og Vesterålen. Det er hit investeringene og den politiske innsatsen bør gå. Og der har dere en viktig del av svaret på hva dere skal leve av.