Samspillet kommuner–stat er for dårlig utviklet

Kommuner og fylkeskommuner disponerer ca. 14 prosent av BNP i Fastlands-Norge og ca. 16 prosent av den samlete sysselsettingen. Framover står sektoren ovenfor en sterk utgiftsvekst fordi antall eldre vokser kraftig. Mens vi i dag er ca. 576.000 over 70 år, vil vi trolig være om lag 1,3 millioner i 2060. Antall årsverk i eldreomsorgen og tilstøtende områder vil under ellers like forhold om lag dobles.

I tillegg må sektoren tilføres betydelige nye ressurser fordi den ikke er i stand til å egenfinansiere sin antatte reallønnsutvikling. Årsaken er at veksten i produktiviteten er mye svakere enn i store deler av det øvrige arbeidsliv.

Dette skyldes verken vrang vilje eller dårlig styring, men i hovedsak at bruken av menneskelig arbeidstid innenfor omsorg og undervisning mv. ikke lar seg effektivisere på samme måte som innsatsfaktorene for eksempel innen industrien.

Sammen med øvrige utgiftsdrivere kan kommunene under ett både skvise andre viktige samfunnsoppgaver og/eller gradvis tre inn tilstand av «evig» økonomisk krise.

Dersom det finnes gode løsninger på denne utfordringen, ligger den åpenbart i en kombinasjon av økt ressurstilgang og at vi klarer å ta ut sektorens fulle potensial for en mer effektiv ressursbruk.

Gevinsten er imidlertid for lav dersom kommunene overlates til å kave for seg selv innenfor enhver tid gjeldende rammebetingelser, men kanskje stor nok om staten bidrar mer aktivt for å legge til rette for produktivitetsarbeidet i kommunene.

Noen få eksempler og innfallsvinkler kan være:

Staten og kommunene bør samarbeide om å utvikle en struktur i eldreomsorgen som i det minste medfører at økt levealder ikke gir større offentlige omsorgskostnader på individnivå enn det vi har i dag. Det er mange potensielle virkemidler for å få dette til, men utgangspunktet må være at økt levealder ikke nødvendigvis fører til økt behov for kommunal eldreomsorg gjennom de enkeltes livsløp i gjennomsnitt.

Turnusplanene innen omsorg generelt er vel neppe optimale, og endringer trenger både legale grep og enighet med de fagorganiserte.

Dagens sykelønnsordning kan for kommunenes del finansieres som rammetilskudd i stedet for som refusjon basert på den enkeltes fravær. Med uendret statlig kostnad vil kommunene få langt bedre insentiver til å få ned sykefraværet.

Uansett bør vi vel snart ta konsekvensen av at sykefraværet i Norge er ubegrunnet høyt.

Det pågående arbeidet med kommunestrukturen faller innenfor denne type tiltak og er generert av en aktiv stat, men en kunne jo vært tydeligere på hvilke økonomiske mål en faktisk ønsker å oppnå.

Mulighetene er langt flere, men de krever altså et samarbeid mellom staten og kommunesektoren og i noen grad med partene i arbeidslivet.

En første tilnærming til dette kan være å formulere en målsetting slik:

Regjeringen initierer et operasjonelt program som i samarbeid med kommunene tar sikte på å forbedre sektorens virkemåte med minst 15 prosent innen fem år.

Jeg ser at dette er politisk risikosport, både fordi mange problemstillinger er komplekse og fordi motkreftene sitter på enhver tue. Sett noe framover i tid, vet vi vel at staten uansett må stramme til, og sektoren må stille seg spørsmålet om hva den foretrekker.

En kan enten vente på ensidige, sterke, statlige sparekrav gjennom et vell av mulige teknikker eller gå for et ordnet og konsistent samarbeid om å realisere nødvendige forbedringer.

På slutten av 1980-tallet bråbremset staten kommuneoppleggene samtidig som den ga gass på enkeltområder. Vi vil vel ikke ha dette gjentatt etter 2020, så valget bør være enkelt, ikke minst fordi begge parter kan så mye bedre om de vil.