Sammenslåing behøver ikke være svaret

Norge er et stort og langt land, med 428 kommuner som varierer i størrelse. I 75 prosent av kommunene bor det færre enn 10.000 innbyggere. Dette gjør kommunestrukturen i Norge utfordrende, men Fellesorganisasjonen (FO) vil hevde at kommunesammenslåing slett ikke behøver å være svaret.

Små kommuner er blitt framstilt som et stort problem, spesielt med tanke på de kommunale barnevernstjenestene. Ikke minst bruker kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) dette argumentet flittig i sin iver etter å slå sammen kommuner og skape mer «robuste» kommuner.

Barnevernets utfordringer er mer kompliserte enn at svaret er kommunesammenslåing. Det er riktig at det i mange små kommuner ofte er få ansatte i barnevernet. En undersøkelse utført av Deloitte for KS (2012) viser at 39 prosent av de spurte småkommunene, med mindre enn 5.000 innbyggere, har 1–2 årsverk i barnevernstjenesten. 30 prosent av kommunene har 3–4 årsverk.

FO mener at barnevernet skal ha en bemannings- og kompetansenorm på minimum fem fagstillinger og mellom 10 og 15 saker per saksbehandler.

Dermed vil små kommuner ha større utfordringer enn store kommuner med å skape så gode barnevernstjenester som mulig. Kompetansen en barneverntjeneste trenger for å løse oppgaver på en faglig forsvarlig måte, kan knapt løses av et fåtalls ansatte. Barnevernstjenester krever samspill fagfolk imellom, i praksis, i drøftinger, i veiledning og knyttet til beslutninger. Det forutsetter noen å spille sammen med.

Argumentasjonen fra dem som ivrer for en storstilt kommunesammenslåing, er at større kommuner fører til bedre barnevernstjenester fordi fagmiljøet blir større og mer «robust». FO mener også at det er viktig med store, gode fagmiljøer, men vi er uenige i grunnpremisset om at veien til gode fagmiljøer nødvendigvis må være større kommuner.

Kommunesammenslåing er ikke eneste løsning for bedre tjenester til befolkningen. FO mener for eksempel at interkommunalt samarbeid kan være et godt alternativ til kommunesammenslåinger. Interkommunalt samarbeid er enklere å gjennomføre og krever ikke at kommunen må gi slipp på sin identitet. Dette er en samarbeidsform som i stor grad kan utnyttes på flere områder, for eksempel også innen Nav og andre sosialfaglige tjenester.

Kritikken mot interkommunalt samarbeid handler mye om at det eksisterer for mange ulike løsninger, og at det er vanskelig å holde orden på dem. Lokalpolitikerne mister styringen med kommunale oppgaver fordi styringsprosessene er satt ut av kommunestyret.

FO mener dette er alvorlige utfordringer, men det betyr ikke at interkommunalt samarbeid må fornektes som gode løsninger. Vi mener det må ryddes opp i de ulike formene for kommunale samarbeid, slik at det sikres at samarbeid på tvers av kommunegrensene ikke går på bekostning av selvstyre og lokaldemokrati. Dette er et godt alternativ til tvangssammenslåing av kommuner.

FO er ikke prinsipielt imot kommunesammenslåinger. Vårt hovedanliggende er derimot at tjenestene som tilbys brukerne i kommunene, skal holde god kvalitet. FO ønsker en prosess som i større grad omhandler hvordan kommunene skal kunne gi kvalitetsmessig gode tjenester, framfor et ensidig fokus på kommunegrenser.

Kommunegrenser avgjør ikke om tjenestene holder høy kvalitet eller ikke. Gode tjenester skapes av gode fagfolk. Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere er sentrale aktører i Velferds-Norge. De må gis tillit, tid og ressurser til å løse de sammensatte og krevende oppgavene de er satt til for å sikre befolkningens velferd, levekår og helse.

Tjenester med robuste fagmiljøer og høy faglig kompetanse sikres ved at kommunene får lov til å arbeide langsiktig med å bygge gode fagmiljøer, rekruttere kompetanse og skape forutsigbarhet i utviklingen av velferdstjenestene. Dette ivaretas ved at kommunene har nødvendige økonomiske rammer. Stortinget må derfor sikre tilstrekkelige overføringer for at kommune skal være i stand til å løse nye og gamle oppgaver.

Et godt samfunn er et samfunn der innbyggerne opplever tilhørighet, aktivitet og mulighet for påvirkning. Kommunen må være en nærværende og involverende samfunnsbygger, og ikke representere en fjern forvaltning.

Geografisk nærhet mellom tjenestegiver og -mottaker er viktig. Erfaringsmessig er en god samfunnsbygger også en god menneskebygger. Å være en god menneskebygger vil si å gi gode oppvekst- og livsvilkår for hele befolkningen. Dette er en forutsetning for godt sosialfaglig arbeid, og etter FOs mening bør dette også være de førende prinsipper for kommunestrukturen.

Reformen som nå er varslet, må holde fokus på både demokrati og tjenester. Det er bare da den kan ivareta ansvaret for gode lokalsamfunn.