Samkommunen et sidespor

Tradisjonelt interkommunalt samarbeid kan ikke brukes til å løse lovpålagte oppgaver, som tjenestene i samhandlingsreformen vil være. I dag er vertskommunemodellen, som ble innført i 2007, eneste lovfestede alternativ.

Regjeringens trekk er derfor foreslå å lovfeste samkommunen, en samarbeidsform som har vært mulig å velge som forsøk i flere år nå, men som ikke er blitt veldig populær. Vi har bare to samkommuner i dag, den siste så dagens lys i fjor. Erfaringene med modellen er dermed få.

Lovforslaget som nå har vært på høring, splitter kommunene. Det er ikke overraskende, fordi holdningen til strukturspørsmålet hele tiden vaker i bakgrunnen. Noen ønsker samkommunen fordi de ser den som en strategi for å unngå sammenslåing. Noen er imot den fordi de tror den vil hindre nødvendige sammenslutninger. Andre ser det som en fordel med samkommunen at den kan være et første skritt på veien mot sammenslåing.

Slik sett blir lovfesting av samkommunen vurdert som en strategisk del av den store debatten om kommunestruktur – noe høringsuttalelsene gjenspeiler.

Regjeringens utfordring er å få på plass ordninger som gjør at samhandlingsreformen kan innføres etter planen i 2012. Kanskje er samkommunen eneste realistiske løsning, men prisen blir høy.

Store og viktige oppgaver overlates til et indirekte valgt organ, samkommunestyret. Styringslinjene blir kompliserte, og prinsippet om at velgerne skal kunne stille politikerne til ansvar, uthules. På denne måten vil samkommunen medføre et klart demokratisk tilbakeskritt.

I tillegg kan oppbygging av nye samkommuner bli et forsinkende sidespor i utviklingen av en mer tidsriktig og hensiktsmessig kommunestruktur.

Skrevet av: Kommunal Rapport