Salg av kommunal eiendom

Påstanden baserer seg på mangelfull kunnskap om kommunale regnskapsregler og dertil et tynt resonnement. En slik kombinasjon kommer det sjelden noe godt ut av, heller ikke i denne saken. Jeg finner det derfor nødvendig med en forhåpentlig oppklarende kommentar. Det ble påstått at kommunale eiendommer ofte verdsettes til kr 1 i regnskapene. De kommunale regnskapsregler sier imidlertid at kommunale eiendommer skal stå oppført i regnskapet med sin reelle verdi. Kommuner skal her følge de samme prinsipper som private selskaper følger i sine regnskaper – det vi si anskaffelseskostnad med fratrekk for alder. Av og til er det nok særlig vanskelig å fastsette markedsverdien av kommunale eiendommer. Hvem kan for eksempel klart angi markedsverdien av en skolebygning i utkantstrøk som trues av fraflytting? Da er det enklere å anslå markedsverdien av en kontorbygning i Oslo sentrum. I innslaget ble det hevdet at kommuner gjennom å selge eiendommer kunne skaffe kapital til å bygge nye sykehjem mv. Det er selvsagt riktig at kommuner som selger en skolebygning dermed får midler som kan nyttes til å bygge et nytt sykehjem eller ny idrettshall. Da ses det imidlertid bort fra at kommunen i så fall står uten lokaler til å drive undervisning. De må leie eller bygge nye lokaler, noe som også koster penger. En annen mulighet, som det ble vist til i innslaget, er å selge eiendeler kommunene ikke bruker for å yte velferdstjenester til innbyggerne. Eierandel i energiverk ble her brukt som eksempel. Men slike eierdeler gir normalt kommunen en årlig avkastning, en avkastning som blir borte dersom eierandelen selges. Det må være opp til den enkelte kommunen å vurdere hvilke eierandeler de ønsker å sitte med og hvilke som bør selges. Men å tro at det å selge kommunale eiendommer er en løsning på økonomiske vansker, er som regel både kortsiktig og naivt.

Skrevet av: Ragnhild Queseth Haarstad