Roper ulv men er det noen som lytter?

På Kommuneøkonomikonferansen i Oslo tidligere denne uka, løftet Per Richard Johansen blikket og viste forsamlingen hva som kan skje med økonomien “på mellomlang sikt”. Johansen varslet forsamlingen om at han også hadde et langsiktig scenario på blokka, der det gikk riktig så dårlig. Heldigvis for de frammøtte er det så lenge til det går riktig galt, at Johansen lot det ligge i denne omgang.

Men spesielt lystelig var ikke analysene fra den erfarne samfunnsøkonomen. Selv om noe av presentasjonen var kjent fra før, var det samlede budskapet kanskje enda tydeligere enn ved tidligere anledninger: Kommunesektoren står overfor en alvorlig økonomisk skvis.

Årsaken er – veldig forenklet – at kommuneregnskapene de siste årene har vært kunstig forbedret takket være den ulykksalige ordningen kalt premieavvik; et system som har fortegnet regnskapsresultatene slik at de virker langt bedre enn de egentlig er. I årene som kommer må kommunene straffes; premieavviket skal i null og forbedringen de siste årene må bli til en forverring framover.

På toppen av dette kommer rentekurven. De siste årene har det vært så billig å låne penger, at kommunene har kunnet øke gjelda til rekordnivåer uten bekymring.

Nå vil rentene stige, og om ikke lenge blir rentenivået høyere enn inntektsveksten. Da rammes kommunene fra to kanter: Premieavviket skal nedbetales og renteutgiftene stiger.

Dette skjer samtidig som folkeveksten i Norge er rekordhøy, og det er lite realistisk å tro at Kommune-Norge kan slutte å investere i nye bygg.

Konsekvensen av dette er naturligvis at det blir mindre penger til drift.

Dette signalet er det få som vil snakke om i rikspolitikken. Virkeligheten er at Kommune-Norges økonomi er langt svakere enn det den rødgrønne regjeringen liker å fortelle.

En av favoritthistoriene til rødgrønne politikere er hvor mange milliarder kommunesektoren har fått etter regjeringsskiftet i 2005. Der har også Johansen interessante tall, som viser at rett nok har det kommet mye penger, men jammen har produksjonen og kostnadene økt like raskt. Handlingsrommet for et kommunestyre er derfor i stor grad uforandret, uavhengig av regjering.

Dette kommer nå tydelig til syne i den ene budsjettkonferansen etter den andre. For et par dager siden presenterte Kongsberg-rådmann Astrid Sommerstad sparebehov på 100 millioner kroner. Administrasjonen lager nå en liste med mulige kutt på til sammen 125 millioner, for å gi politikerne noe å velge mellom. Selv i en kommune med drøyt 1,5 milliarder kroner i omsetning er dette store tall.

Tidligere i uka fortalte Kommunal Rapport om andre kommuner som må til med sparekniven. I Haugesund i går var det til og med ordfører Petter Steen (H) som tok til orde for den kraftigste omstillingen, ifølge Haugesunds Avis.

Tre måneder foran kommunestyre- og fylkestingsvalget er kommunene på vei inn i budsjettprosesser som blir svært vanskelige. Det kan være lurt av politikerne ikke å love for mye på kommunenes vegne i valgkampen – for det vil rett og slett ikke være noe særlig med penger tilgjengelig. Men det er kanskje som å tro på julenissen?