Rette løsninger på krevende utfordringer

Sykepleierforbundets Eli Gunhild By retter under i et innlegg på Debatt.Kommunal-Rapport.no kritisk søkelys på om og hvordan kommunene legger vekt på kvalitet og kompetanse når de utfører helse- og velferdstjenester.

Egentlig tror vi at KS og Sykepleierforbundet er enige om mye av virkelighetsbildet for helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Både de nylige rapportene Sykepleierforbundet har fått utarbeidet (Telemarksforsking-rapport 362/2015 og NOVA-rapport 14/2014) og den nylige rapporten IRIS utarbeidet etter oppdrag fra KS (IRIS-rapport 382/2014) peker på det samme:

• Samhandlingsreformen har ytterligere økt presset på pleie- og omsorgstjenestene i kommunene, brukerne er sykere enn tidligere.

• De ansatte ønsker at de kunne hatt mer tid per bruker for å gi et optimalt tilbud.

• Samtidig oppleves fortsatt pleietilbudet gjennomgående som godt, de færreste ansatte vil selv karakterisere tilbudene som uforsvarlige.

Så vil nok også KS vektlegge at kommunene nødvendigvis må forholde seg til både økonomiske rammer og faktisk tilgjengelig personell når de mange krevende avveiningene mellom ulike oppgaver skal gjøres i hverdagen. Det er rammebetingelser som man må forholde seg til, og så løse utfordringene best mulig innenfor.

Vi er nok også enige om viktige strategier for å sikre både brukerrettete og bærekraftige omsorgstjenester i framtiden:

• Andelen med fagkompetanse må økes – både sykepleierfaglig kompetanse og annen relevant helsefaglig kompetanse.

• God ledelse på alle nivåer, inklusiv systemer for kompetansekartlegging og kompetanseplanlegging.

• Tverrfaglighet og teamorganisering rundt brukerne.

• Innovasjon i arbeidsmetoder og satsing på velferdsteknologi.

• Tilrettelegging og støtte til pårørende og frivilligheten.

Så er nok ikke det skarpe skillet mellom hva ulike profesjoner skal gjøre like avgjørende for kvaliteten etter vårt syn, som det tilsynelatende er for Sykepleierforbundets leder. Det kan jo være situasjoner hvor en sykepleier er den rette til å smøre brødskiver, enten fordi det er en akutt situasjon eller lang kjørevei til bruker. Fleksibilitet i oppgaveløsningen ut fra ulike lokale forutsetninger er en viktig nøkkel til bærekraftige velferdstjenester.

For brukerne handler kvalitet om mer enn formell kompetanse og ferdigheter. Det handler i tillegg om kontinuitet, fleksibilitet, holdning og egenmestring.

Men vi deler ikke Byes virkelighetsbeskrivelse om at kompetanse betyr lite for mange kommuner når oppgavene skal fordeles. Det finner vi heller ikke noe tydelig belegg for i de rapportene Sykepleierforbundet selv har finansiert, og som Bye henviser til.

KS møter daglig kommunale helse- og omsorgsledere og rådmenn i ulike sammenhenger. Vi har ennå til gode å høre en kommune «ignorere fullstendig» at bruk av kompetanse har noen klare fordeler.

Vi vet også at mange kommuner er svært opptatt av kompetanseutvikling, og satser både på rekrutteringstiltak for å tiltrekke seg fagkompetanse, kompetansehevende tiltak og en arbeidsfordeling hvor rett person er på rett plass.

Samtidig som kommunene kjenner på stadig krevende økonomisk handlingsrom, blir oppgavene flere, og det forventes at den enkeltes behov dekkes tilpasset og tilstrekkelig. Dette er også årsaken til at svært mange kommuner deltar i KS' mange læringsnettverk og effektiviseringsnettverk. Her ses behov, kvalitet og ressurs i en sammenheng.

En ting er i alle fall sikkert: Det blir oppgaver nok for alle i framtiden. Det blir det for de ansatte, for lederne – og også for Sykepleierforbundet, de øvrige representantene for ansattegrupper i kommunene, og for KS.