Rett ryggen ta ansvar

Jeg har tilbrakt om lag 15 år på Sørlandet i oppvekstårene, og kjenner godt til at på Agder, der skynder man seg langsomt. Det er en egen ro over landsdelen som mange av oss møter sommerstid. Lite haster.

Haster gjør ikke fylkessammenslåing heller. I dag offentliggjør Aust-Agder fylkeskommune den nyeste opinionsundersøkelsen, en omfattende meningsmåling blant 4.000 egder, der konklusjonen er at austegdene er litt mindre skeptiske til Kristiansand og dets omegn nå enn for fem år siden. Men vær trygg, det er fortsatt et solid flertall for ikke å slå sammen fylkeskommunene. Det er ingen fare for at austegdene vil leke med naboene i vest.

Det kan se ut til at politikerne lar meningsmålingen styre, og det er vel liten tvil om at sammenslåingen blir lagt død på fylkestinget nå i juni. Om ikke prosjektet blir skrinlagt umiddelbart, handler det nå mest om hvordan det hele kan avsluttes på en ærbar måte – om det er mulig.

Dermed er også det representative demokrati blitt erstattet av mentometerknappen. For kan virkelig velgerne forventes å ha en informert mening om hva som vil være fordelene og ulempene ved å ha en felles fylkeskommune? Burde ikke fylkespolitikerne finne ryggraden og vurdere sammenslåing helt uavhengig av hva velgerne mener?

Å ta stilling til spørsmålet om fylkestilhørighet har få, om noen, likhetstrekk ved spørsmålet om kommunesammenslåing. Likevel oppfører vi oss som om det er to sider av samme sak. Kommunesammenslåing handler om identitet til hjemplassen, folks mulighet til innflytelse på lokal politikk og tjenestetilbudet unge, voksne og gamle vil få.

Organisering av fylkeskommunene i stor grad et rent administrativt spørsmål. Det blir ikke færre videregående skoler av et felles Agder. Tannlegene flytter ikke på seg. Veiene blir liggende der de er i dag. Og særlig mer driver ikke fylkeskommunen med, selv om mange fylkeskommuneelskere gjerne skulle sett at det var annerledes. Fylkene har en rolle i næringspolitikken, men det er ikke antall fylkespolitikere som skaper arbeidsplasser.

Alt lå denne gang til rette for sammenslåing. Arbeidsplassene var fordelt likt mellom Kristiansand og Arendal – selv om Vest-Agder er nesten 60 prosent større enn Aust – men nok en gang dukker skepsisen til naboen opp i siste liten.

Tilhengerne av sammenslåing vil si at å si nei til fylkessammenslåing nå, kan tappe Aust-Agder. Nabokommunene til Kristiansand i øst, Birkenes og Lillesand, vil sannsynligvis seriøst overveie å søke om overflytting til Vest-Agder. De har mange gode argumenter for å få lov til det. I så fall vil over halvparten av de 13 gjenværende kommunene i Aust-Agder være småkommuner. Hele fylket risikerer å bli en parentes.

Spørsmålet om sammenslåing av to fylker handler mest om hva som er praktisk. Det er en sak vi må forvente at de politikerne vi har valgt, klarer å avgjøre for oss.

Kan hende er det rett, som politikerne og flertallet av velgerne i øst konkluderer, at det er lurest å drive på med egne budsjetter i Aust-Agder. Men konklusjonen skulle helst vært nådd ved hjelp av faglige analyser og vurderinger av hva som er den beste og mest praktiske løsningen, framfor å diskutere om austegdens identitet står på spill. Når makrellen kommer, er alltid mye viktigere.