Religionsfrihet for store og små

Å holde mine barn hjemme når det er julegudstjeneste, slik mange muslimer, humanister og andre gjør, er utelukket. Det kan jeg aldri finne på å gjøre. Men jeg ønsker heller ikke at mine barn skal gå på en skole som ikke er grunnet på respekt for deres tankefrihet.

Man skulle tro at partene, etter den mangeårige debatten om religionens plass i skolen, som ble intensivert under Bostadutvalgets arbeid med et nytt forslag til formålsparagraf for skole og barnehage, har kommet fram til en konstruktiv enighet. Men nei, regjeringen inngikk i forrige måned et forlik som verken kunne tilfredsstille Human-Etisk Forbund, konservative kristne eller andre aktører. Og jeg stiller meg i rekken, selv om min misnøye har helt andre begrunnelser.

For jeg mener at konservative kristne som ønsker å opprettholde, og helst styrke, overføringen av den kristne religionen og kulturarven gjennom en statlig institusjon, opptrer udemokratisk. De forsvarer institusjonaliseringen av den religiøse og kulturelle identiteten.

Men deres ideologiske rival, Human-Etisk Forbund, som i flere år har stått på barrikadene mot dette prosjektet, representerer i bunn den samme tankegangen. Denne organisasjonen slåss egentlig ikke for en allmenn skole som kan fungere som en nøytral felles arena. Den kjemper derimot for å svekke den kristne innflytelsen og gi større plass for andre religiøse grupper, seg inkludert. Derfor gikk organisasjonen god for forslaget fra Bostadutvalget som opprettholdt det religiøse og livssynsmessige elementet som styrende prinsipp i formålsparagrafen. Den eneste «innovasjonen» var at de ulike religiøse og livssynsmessige tradisjonene som finnes her til lands, nå ble inkludert.

Altså handler hele kontroversen om hvor stor del av kaken den enkelte gruppen skal ha. Forskjellige minoritetsgrupper krever større respekt og anerkjennelse av en kristen majoritet. Humanisten, muslimen og katolikken vil skjerme sitt barn fra lutheransk forkynnelse fordi dette er et brudd på deres (de voksnes) religionsfrihet. Men hvorfor er det ingen som tar utgangspunktet i barna? Hva med deres religionsfrihet?

Religiøse minoriteter, og særlig Islamsk Råd - som representerer religiøse muslimer - fremstiller ofte religionsfriheten i kollektivistiske termer. Her er det familieenheten og den religiøse gruppen som er rettighetshaveren. Punktum.

Religionsfriheten, slik den er hjemlet i menneskerettighetene, gir uten tvil foreldrene rett til å velge for sine barn, men bare på en slik måte at disse valgene ikke er i strid med barnas egne interesser og rettigheter. Valgfrihet og religionsfrihet er goder og frukter av en utrettelig og lang historisk kamp mot despoti, slaveri og religiøst tyranni. Men la oss ikke blande kortene og forvirre begreper. Valgfrihet på egne vegne er frihet. «Valgfrihet» på andres vegne er makt, kontroll og ufrihet.

Det som ofte skjer når man berører dette temaet, er at den som setter spørsmålstegn ved religionsfrihetens betydning og grenser, blir tolket i verste mening. En vanlig refleks er å anklage motstandere av religiøs indoktrinering av barn for å være representanter for en streng og totalitær sekularistisk modell med en skjult agenda om å utrydde all religion. Det er som å anklage miljøbevisste mennesker som promoterer miljøvennlige kjøretøyer for å ville avskaffe all trafikk.

Det er opplagt at foreldrene har all rett til å overføre sin religion, kultur og verdisett til sine barn, og det er utvilsomt positivt for barna å få denne religiøse og kulturelle forankringen. Denne symbolske bindingen mellom generasjonene kan aldri overvurderes. Den skaper trygghet hos barna og kontinuitet i samfunnet. Men det som verken er positivt eller akseptabelt, er å redusere barn til midler i en rivende verdikamp mellom majoritet og minoriteter.

Religiøs identitet er nemlig ikke noe barn blir født med. Etsamfunn som har grunnleggende respekt for barn, og som følgelig beskytter deres rettigheter, kan egentlig ikke se på dem som kristne, jøder, muslimer, ateister etc. Det er noe de senere kan bli - og da etter eget fritt valg.

Alle barn, uansett om de tilhører den kristne majoritetsbefolkningen eller religiøse minoriteter, har rett til en skolegang som utstyrer dem med kritisk sans, øver deres refleksjonsevne og gir dem nødvendige kunnskaper om religion, historie og kultur. Barn må ikke styres, men gis redskaper til å treffe sine egne valg og finne sin vei i livet.

Disse forutsetingene for et godt informert og fritt livssynsvalg kan aldri en konfesjonell skole gi til barn. Hensikten med slike skoler er jo å overføre den «sanne» troen, de «riktige» verdiene.

I nabolandet Sverige, hvor det allerede finnes noen hundre religiøse friskoler på landsbasis, har man begynt å merke de negative konsekvensene både for barn og samfunnet generelt. Mange ledende politikere har tatt til ordet for en strengere kontroll av disse skolene eller et generelt forbud. I Norge er ikke denne debatten like presserende. Vårt land er fortsatt velsignet med en dominerende allmenn skole. Men vi må være på vakt mot en utvikling hvor en overdimensjonert religionsfrihet brukes som en legitimering for å holde barn i lukkede religiøse miljøer og slik hindre all ekstern påvirkning og verdiformidling til dem.

Det er på tide at barnas tanke- og religionsfrihet settes på dagsordenen av politikere og ansvarlige borgere. Det må skapes en balanse mellom barnas og foreldrenes religionsfrihet, slik at alle barn gis et vindu ut mot verden. Barn må få sjansen til å oppdage at virkeligheten er mer kompleks og mangfoldig enn i deres lille krets, og at det finnes alternative måter å tolke verden, livet og døden på. Uten at denne muligheten eksisterer, kan ikke barn sies å ha et reelt valg og en reell religionsfrihet. Vi trenger en prinsipiell tilnærming der forsvar av minoritetenes religiøse rettigheter ikke fører til at enkeltbarnas religiøse integritet krenkes.

Skal vi forsvare religionsfriheten konsekvent, må denne gjelde for alle, store som små. Og særlig for de små.

Skrevet av: Sara Azmeh Rasmussen