Regnskapsprinsipp og offentlig vedlikehold

Rogndokken ser overraskende nok ikke sammenhengen mellom manglende vedlikehold og unnlatt regnskapsføring av oppstått vedlikeholdsetterslep.

Både statlig og offentlige regnskapsprinsipper inngår i begrepet offentlige regnskap. Regnskapsprinsippene er imidlertid vidt forskjellige, med de kommunale prinsippene som vesentlig mer avanserte enn de statlige kontantregnskapene. På virksomhetsnivå i staten benyttes derimot prinsipper som gir tilnærmet full periodisering av utgiftene på de perioder som utgiftene vedrører. De kommunale prinsippene kjennetegnes ved at de periodiserer de fleste utgifter, men ikke alle. Dette gjør det vanskelig for brukerne av regnskapet å bruke det til styringsformål. I og med at Rogndokken ikke har sett poenget med at statlige regnskap også er offentlige regnskap, lar vi statlig regnskap ligge.

Regnskap må utarbeides på en måte som gjør at brukerne skal kunne bruke informasjonen til å ta beslutninger som de ikke hadde hatt grunnlag for uten regnskapet. Et regnskap som utarbeides kun fordi det er lovpålagt, har liten verdi. For at regnskapet skal kunne brukes til styring, må det være et fullstendig regnskap. Utelater man enkelte kostnader og forpliktelser, som vedlikehold, er regnskapet dårlig egnet til bruk som styringsinstrument.

«Verken avskrivning eller nedskrivning gir mer vedlikehold», uttaler Rogndokken. Og det trenger jo ikke nødvendigvis være feil. Men de fleste forstår at et bygg som vedlikeholdes godt har en annen økonomisk og fysisk levetid enn et bygg som det ikke utføres vedlikehold på. Om levetiden er forskjellig, vil vi tro at avskrivningene, som er en systematisk fordeling av anskaffelseskost over levetiden, ble forskjellige for de to byggene. Det bekymrer Revisorforeningen om ikke daglig leder i NKRF forstår denne forskjellen.

Og så kan man diskutere om manglende vedlikehold skal komme til syne gjennom avskrivninger eller gjennom at det kostnadsføres avsetninger til manglende vedlikehold. Et valg mellom to regnskapsprinsipper som gir tilnærmet likt resultat, men en ulik synliggjøring av forpliktelsen. Det viktigste er at det synliggjøres.

Man kan diskutere om det blir bevilget mer til vedlikehold om det synliggjøres i regnskapet. Og det gjør det nødvendigvis ikke. Regnskapets oppgave er å gi et mest mulig riktig bilde av forholdene for å gi beslutningstakerne informasjon. Har man informasjon om manglende vedlikehold, så må man rapportere dette. Regnskapet for en regnskapspliktig som vedlikeholder sine bygg kan ikke være det samme som for en som lar dem forfalle. Det vil de fleste mene er misvisende.

Politikerne kan velge å unnlate å gjøre vedlikeholdsarbeid, selv om de ser i regnskapet at kostnaden likevel påløper. Og det gjør den jo. Og den kostnaden og forpliktelsen kan man ikke bli kvitt regnskapsmessig. Den må vises. Og da får regnskapsleserne, inkludert velgerne, informasjon om de prioriteringer som gjøres. Det er god regnskapsskikk! Følgelig er det nødvendig også for at den kommunale regnskapsskikken skal være god. Det tror vi at også Rogndokken forstår.

Rogndokken forsvarer en praksis hvor man vil skjule pådratte kostnader. Det er ikke regnskapets formål. De fleste vil si at å skjule pådratte forpliktelser er en uakseptabel handling.