Regionreform light

Soria Moria-erklæringens løfter om et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå bærer bud om en regjering som endelig vil følge opp kommunesektorens ønsker.

Regjeringens regionmelding, som nylig er framlagt, kan best karakteriseres som invitasjon til en regionreform light. Derfor må vi benytte invitasjonen regjeringen gir Stortinget og lokalpolitikerne til å ta aktivt del i utformingen av de nye regionene. Sterkere, og derfor også større, er den naturlige ambisjonen for alle som mener vi trenger et demokratisk og effektivt regionnivå.

Fylkesnivået synes ikke like godt som stat og kommune. Videregående skole, kollektivtrafikk, fylkesveier, tannhelse og kultur er i dag hovedoppgavene. Staten er en faktisk en viktigere aktør i fylkene. Sykehusene, veikontorene, Fylkesmannens miljø- og landbruksavdelinger, høyskolene, arbeids- og trygdeetaten er eksempler på en sterk regional stat. Dette er oppgaver som kunne vært samlet under folkevalgt styring i fylkeskommunene. Resultatet ville bli en bedre tilpassing til lokale behov, sterkere vekt på å se ulike sektorer i sammenheng og dermed en mer effektiv oppgaveløsning. Samordning og effektivisering er erklærte målsettinger for alle partier. Hvorfor er det ikke gjort mer for å leve opp til ambisjonene i organiseringen av fylkesforvaltningen?

De siste ti årene er det gjennomført en rekke utredninger om fylkenes framtid. Alle har konkludert med at Norge trenger fylkesnivået, spesielt om vi ønsker å opprettholde vår småskala kommunestruktur. Både «Rydd opp» fra KS, Oppgavefordelingsutvalget, Planlovutvalget og Distriktskommisjonen er tydelige på at det bør skje en styrking av de folkevalgte fylkene på bekostning av Fylkesmannens avdelinger og andre regionale statsetater.

De ulike regjeringene vi har hatt i denne perioden, har i liten grad fulgt opp rådene. Stoltenberg I la fram en forsiktig fylkesreform som ble lagt i skuffen av den etterfølgende regjeringen Bondevik II. Det er tross alt mer offensive anslag i Åslaug Hagas regionmelding, men heller ikke hun følger rådene fullt ut.

Hvorfor blir det slik? Sektortenkningen i enkelte nøkkeldepartementer er dessverre en avgjørende årsak. En del statsråder ender opp med å lytte mer til de statlige direktoratene og til Fylkesmannens avdelinger, enn til sine egne partiprogram. Det pussige er at Arbeiderpartiets ledelse, som tidligere har snakket om behovet for landsdelsregioner, nå synes vel tilfreds med dagens fylkeskommuner.

Stortinget, fylkes- og kommunepolitikere og partiene har nå mulighet til å presse fram en mer kraftfull reform, gjennom å sette oppgaveoverføring fra stat til regioner foran vern av dagens grenser. Det forutsetter altså vilje til å tenke regionene som landsdeler mer enn som dagens fylker, og det blir en vanskelig prosess for mange.

Fylker som Finnmark, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane er redd større regioner vil virke sentraliserende både gjennom oppgavesentralisering, og ved at deres egen stemme blir for svak om de må i kompaniskap med befolkningssterke naboer. Redselen for å miste identitet og makt er stor i en del fylker. Faren er at de i kampen for egen identitet svekker fylkenes legitimitet på lengre sikt. Vi har allerede hørt Høyres og Frps håp om rask omkamp om fylkenes framtid. Deres modell er å fjerne fylkene, kombinert med en massiv kommunesammenslåing.

Vi kan oppnå bedre tilpassing av undervisnings- og transporttjenester til de lokale behovene, større kraft i næringsutviklingen gjennom utnyttelse av regionale fortrinn og sterkere fokus på miljø- og arealforvaltning fra kommunesektoren. Vi kan kombinere dette med å beholde vår småskala kommunestruktur. Mulighetene til samfunnsmessig og demokratisk gevinst er stor, men det krever at politikere både på riksplan og lokalt våger å satse på regionnivået. Tiden er inne til å se mulighetene og handle.