Refleksjoner etter ei folkeavstemning

Det ble nei-flertall ved folkeavstemminga i Re, med 55 mot 45 prosent. Valgdeltakelsen var ca. 54 prosent. Alle partiene har dermed lovet å respektere resultatet. Det blir ingen ting av sammenslåinga av Re, Hof, Holmestrand og Sande til en ny kommune i nordre Vestfold.

Også i Sande sa folket nei til enhver sammenslåing.

Er det ting å lære av det som skjedde? Jeg vil trekke fram fire forhold:

• Folkeavstemning eller brukerundersøkelse?

• Direkte medvirkning gir legitimitet til beslutninga

• Tillit må bygges nedenfra

• Ungdom må mobiliseres

Fra kommunalminister Jan Tore Sanner og Høyre var budskapet: Ikke bruk folkeavstemninger, bruk heller brukerundersøkelser. Disse skulle angivelig være mer «representative».

De får støtte fra en av sine fremste våpendragere i sammenslåingsoffensiven – Telemarksforsking, et forskingsfirma som etter mitt syn har tapt mye av sin profesjonelle troverdighet.

I Re hadde vi en brukerundersøkelse høsten 2014. Også den ga flertall for nei til sammenslåing, men nei-flertallet i selve avstemminga var mye klarere. Det å gå til urna og stemme er selvsagt en mye mer seriøs handling enn å svare på et telefonintervju – som har mange feilkilder. Derfor er det også ofte avvik mellom målinger og resultat i vanlige valg.

I år så vi dette i en rekke kommuner landet rundt: Brukerundersøkelser ga et feilaktig bilde. I 12 av 14 kommuner sa folket nei til sammenslåing da de faktisk fikk det reelle valget i ei avstemming. Undersøkelsene i forkant tydet på noe annet.

Direkte deltakelse gir legitimitet til beslutningen. Før folkeavstemminga ga de fleste partiene i Re uttrykk for at de ville respektere resultatet uansett. To partier – Høyre og Ap – tok forbehold om oppslutning.

Etter valget er det ingen forbehold. Dette gir en forankring i egen befolkning som gjør at politikerne uten noe om og men kan ta fatt på sine oppgaver. Tilsvarende om svaret hadde vært ja. Ingen omkamp.

Ved bruk av en telefonbasert undersøkelse ville det alltid kunne hefte tvil og mistanker, og den som måtte ønske omkamp, vil kunne finne unnskyldninger for dette.

Den viktigste politiske kapital man kan ha, er tillit. Noen mener at vanlige valg er det «egentlige» eller beste tillitsvotum mellom folk og folkevalgte. Problemet er forhandlingene etter valget, som gjør at mange velgere føler seg «snytt» eller lurt: Deres parti inngår allianser med partier som velgerne verken hadde sett for seg, blitt lovet eller som stemmer med valgresultatet.

«Hestehandel» er en del av politikken, men oppfattes ofte som lureri og falskspill. Noe av dette så vi også i Re etter kommunevalget, men ikke minst MDGs velgere rundt omkring – i sær i Tønsberg – kan ha grunn til å føle at deres stemme ble «solgt» til et lite miljøvennlig alternativ. Slikt skaper politikerforakt og misnøye – og kanskje lavere valgoppslutning neste gang? Folk mister trua og tilliten til politikerne og partiene.

Dette er et trekk ved (etter-)valgprosessen og et samfunnsproblem som bør diskuteres. En synkende valgoppslutning er ikke noe godt tegn for demokratiet vi besynger så høyt.

For Res del ble dette overtydelig i spørsmålet om unge velgere. Kommunestyret ga grønt lys for at også 16- og 17-åringer skulle delta i folkeavstemminga om egen framtid. Det var veldig positivt. Deretter gjorde man nesten ingen ting for å få disse fram til urnene.

Resultatet ble katastrofalt, med en oppslutning på 20-prosenttallet. Fra SVs side etterlyste vi særlige tiltak i form av sms-varsling og mer aktivt samarbeid med skolene, men vant lite gehør.  Om de ledende partiene (H/Ap/Frp/Sp) mente at dette ikke var noe problem, eller trodde at dette kom til å gå av seg selv, vites ikke.

Valgstyret i Re fattet 6. oktober et vedtak om at dette skal evalueres og valgstyret skal vurdere saken. Det er nødvendig, men neppe tilstrekkelig. Ungdoms lave valgoppslutning er jo et velkjent fenomen, men det må da finnes tilnærminger som kan bidra til å tette gapet mellom 20 og 50 prosent deltakelse? Dette er framtidas velgere og demokratibærere. Vi kan så mye bedre enn dette. Denne gangen ble det bare flaut og pinlig. Og fantasiløst.