Redusert innsyn i byråd

Kommunal Rapport er kritisk til byrådenes ønsker om å redusere innsynet i den kommunale saksgang i parlamentarisk styrte kommuner. Min oppfatning er at det bør være utvidet innsyn i hva disse hybridene foretar seg.

I gamle dager hadde man en rådmann som ble kontrollert av et formannskap – en utøvende og en kontrollerende makt.

Da byrådet kom til Oslo i 1986, slo man dette sammen. Så hvem kontrollerer nå den utøvende makt? Gjør den det selv? I forhold til hva: Partiprogram? Konsekvensene – for hvem – om offentligheten får greie på hva dette organet foretar seg?

Byrådet kan hevde at det kontrolleres av bystyret. Jaså. Hvilken innsikt har bystyret i saksforberedelsene? Bystyret får den informasjon byrådet ønsker at det skal få.

Bak det hele har man en administrasjon som man får tro holder seg til de weberske idealer for offentlig forvaltning. Men dersom administrasjonen har synspunkter eller informasjon som ikke passer byrådet, er det en smal sak for byrådet å fjerne dette fra saksframlegget. Byrådet forholder seg til sine «interesser».

«Je weniger die Leute wissen, wie Würste und Gesetze gemacht werden, desto besser schlafen sie», sa Otto von Bismarck, og det var vel for omtrent 140 år siden. Det er vel dette byrådene også mener.

Folkets tillitsmenn og -kvinner i byrådet finner det tydeligvis ukomfortabelt at de som de representerer følger med i hva byrådet foretar seg på borgernes vegne. Dermed får faktisk borgerne i byrådsstyrte kommuner mindre innsikt enn hva de har der «rådmannsveldet» hersker. Men begrunnelsen for innføring av parlamentarisme i kommuner var jo å styrke demokratiet – ikke redusere det.

Adelen – opphevet i 1821 – ble rekruttert på grunnlag av familietilhørighet; altså særinteresser.

Byrådsmedlemmene er utøvende instanser og rekrutteres på grunnlag av politiske kriterier; også en type særinteresser.

Nå vil altså byrådene at borgerne ikke skal blande seg opp i hva de holder på med. Jeg synes det minner om en ny adel. Og når den oppvoksende slekt følger i sine politiske fedres og mødres fotspor, kan det minne om en ny, arvelig adel.

«Vi alene vide, hvad der tjener til folkets og statens rette gavn», var kong Frederik IVs begrunnelse for at folket ikke skulle blande seg inn i hva de styrende foretok seg. Det er vel kanskje denne tanke som ligger bak når Stortinget synes å bifalle byrådenes ønske om mindre offentlighet.