Redd barna, redd kvinnene, redd demokratiet!

En ung norsk-somalisk kvinne som av frykt for egen sikkerhet skriver under et pseudonym, Amal Aden, skildrer forholdene i sitt eget miljø i den nyutgitte boken «Se oss». En beretning om en brutal virkelighet i dagens demokratiske, likestilte Norge og et rop om hjelp fra innsiden - på vegne av norsk-somaliske kvinner og barn - blir av bedrevitende akademikere redusert til enkeltfortellinger som hører til unntakene.

I en artikkel i Aftenposten (10.09.) betegner den profilerte samfunnsforskeren Thomas Hylland Eriksen den sunne rettferdighetssansen som populisme, og den samtidige samfunnsforskningen blir, etter en intetsigende manøvrering, hevet over påståtte farlige generaliseringer.

For somaliere i Norge må sees på sine egne premisser, ifølge Hylland Eriksen. Det må tas utgangspunkt i deres «livsverdener» og ikke i det norske samfunnets verdier og krav om integrering. Så kommer følgende om kvinnelig omskjæring: «De få som slipper unna i Somalia, tilhører forresten gjerne dypt religiøse familier. De har fedre som vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring. En sterkere islamisering av den somaliske befolkningen kunne med andre ord være et effektivt virkemiddel for å få slutt på uvesenet».

Slikt vrøvl kommer sjelden fra et annet hold enn «smarte» hoder i CULCOM-imperiet (forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge, red. mrk.). Det er direkte pinlig når en forsker demonstrerer grov mangel på kunnskap og baserer bastante uttalelser på apologetisk litteratur om islam. Men enda mer alvorlig er manglende innsikt i hva en sterkere islamisering, enten den finner sted i Somalia, blant muslimer i Norge eller andre steder, egentlig innebærer for individer, særlig kvinner og barn og for samfunnsutviklingen.

Hylland Eriksen bagatelliserer problemene og nekter å se det sosiale mønsteret og de bærende vurderinger hos en kulturell gruppe, her norsk-somalierne. Når tolkningen av virkeligheten blir en konkurranse mellom ulike «sannhetsvitner» med hver sin like troverdige versjon, har vi kastet det moralske kompasset over bord. Når forskere som burde basere sine faglige og etiske vurderinger på normative objektive kriterier, faller i en uendelig relativisering, da er det på tide å slå full alarm. For fornuftens kapitulasjon er samtidig moralens undergang.

Avstanden mellom den hypertolerante kulturelitens analyser og konklusjoner og den vanlige borgerens forståelse av tingenes tilstand er voksende. Det burde vekke uro og selvransakelse. I stedet vifter de med lisens til å tolke og presentere undrende og protesterende stemmer vekk. Når det gis uttrykk for skepsis, fra både innfødte og nye nordmenn, mot at patriarkalske og antidemokratiske kulturelle praksiser får innpass i vårt land, er svaret det røde rasismekortet og en uforbeholden oppfordring om mer toleranse.

Hvordan skal man forstå dette sviket mot de dyrekjøpte likhetsverdiene som har skapt det gode samfunnet vi har i dag? Den hypnotiserende dialogen med talspersoner for minoriteter, som regel menn og religiøse ledere, har tydeligvis preget det offentlige ordskiftet og politikken i spørsmål som omhandler integrering. Men denne kombinasjonen av vestlig selvpisking og idyllisering av fjerne kulturer, som helst må forbli uforandrede, tradisjonelle, autentiske, altså arkaiske, har vist seg å være ekstremt skadelig for kvinner og barn i mange innvandrermiljøer.

Så enkelt er det: Freder man tradisjonelle kulturelle forestillinger og praksiser og slår et gjerde rundt dem, fanges også patriarkenes ofre inn i en lukket tilværelse og en håpløs situasjon. Skreller vi bort pyntelagene av disse tankesystemene, er kjernen kontroll og makt, ikke frihet og individuell selvstendighet. Kvinnens seksualitet og reproduksjon skal kontrolleres. Barn har et svakt vern og blir ofte brukt som midler for å oppnå sosial status og økonomiske gevinster.Dette sosiale mønsteret er ikke et særskilt østlig eller muslimsk fenomen. Menneskeheten har gått gjennom en lang og mørk natt mot opplysning, emansipasjon av kvinner og større respekt for barn. Først med denne frigjøringen fra de eldres regime, ble det demokratiske systemet etablert.

Er det andre enn meg som hører at det skurrer når diskrimineringsvernet, paradoksalt nok, underbygger en politisk gruppeidentitet blant kulturelle og etniske minoriteter, og slik svekker integreringen og vernet om enkeltindividers rettigheter innad i disse gruppene? De med ansvar og myndighet, de beste blant oss altså, roper varsku hver gang et symbol på undertrykkelse blir utfordret, hver gang noen gjør forsøk på å ta opp kvinnespørsmålet i innvandrermiljøene, hver gang barnas tanke- og religionsfrihet blir løftet opp. Man må jo beskytte minoriteten mot hets og diskriminering!

I denne absurde konteksten har de av oss som fremdeles har fungerende demokratiske reflekser, logisk sans, og - ikke minst - empati og medmenneskelighet, en svært viktig oppgave.

Vi må slutte å fortrenge ubehagelige sider ved virkeligheten. Vi må stikke hull i det rådende paradigmet som i realiteten dømmer demokratiet til en sakte, men sikker død. Vi må satse på individer, ikke grupper. I fellesskapets og solidaritetens navn må vi myndiggjøre og ansvarliggjøre våre nye landsmenn og -kvinner.

Ved å kreve at deltar i det demokratiske spillet på like vilkår, viser vi dem genuin respekt og inkludering. Ved å kjempe konsekvent mot at barbariske, antidemokratiske idésett og skikker slår rot i vårt samfunn, sikrer vi alles barn et liv i et demokratisk og harmonisk Norge.

Skal vi redde demokratiet, må vi redde innvandrerbarna og - kvinnene - først.

Skrevet av: Sara Azmeh Rasmussen