Rådmannsvelde – hva var det?

Et tilbakeblikk – i disse tider med budsjettunderskudd og mange titalls kommuner i Robek-tilværelse:

Fram til ny kommunelov av 25. september 1992 var rådmannen statens forlengete arm i oppsyn med kommuneforvaltningen. Det het i § 37 i kommuneloven av 12. november 1954: «Administrasjonssjefen skal føre det nærmeste tilsyn med kommunens hele forvaltning og særlig med penge- og regnskapsvesenet, gi forslag til kommunens budsjetter og skattevedtak, og ellers uttale seg om den finansielle side av de saker som foreligger.»

I kommentarutgaven til loven heter det: «For at rådmannen skal kunne ta seg av kommunens økonomiske og finansielle spørsmål, er det nødvendig at han har den oversikt over kommunens hele forvaltning som bare “det nærmeste tilsyn” med denne kan gi. Den oppgave å føre tilsyn med hele forvaltningen må anses å forutsette at han har oversikt over de økonomiske og finansielle konsekvenser for kommunen av de disposisjoner som tas.»

En krevende oppgave – og som en trygghet, om økonomistyringen ikke falt i god jord – var rådmannen i lovens § 36, 3. ledd sikret: «Blir administrasjonssjefen sagt opp, kan han bringe vedtaket om dette inn for departementet, som kan godkjenne eller forkaste det».

Med kommunelovrevisjonen i 1992 forsvant administrasjonssjefen som tilsynsmann og lovbestemt ansvarlig for økonomistyringen. Nå heter det i § 22: «I hver kommune og fylkeskommune skal det tilsettes en administrasjonssjef», og i § 23: «Administrasjonssjefen er den øverste leder for den samlete kommunale eller fylkeskommunale administrasjon, med de unntak som følger av lov, og innenfor de rammer kommunestyret eller fylkestinget fastsetter. Administrasjonssjefen skal påse at de saker som legges fram for folkevalgte organer, er forsvarlig utredet, og at vedtak blir iverksatt.»

Sagt i all frimodighet: Rådmannen var tidligere svært synlig i kommuneforvaltningen, og viktig i kommunelovutvalgets arbeid med å revidere kommuneloven ble å lage motvekt til posisjonen og ansvaret som var tillagt administrasjonssjefstillingen. Dette ble tydeliggjort i ny lovtekst om årsbudsjettet, der formannskapet som kollegialt organ er ansvarlig for utarbeidelse av budsjettforslaget, og administrasjonssjefens «budsjettkladd» unntas offentlighet inntil formannskapets formelle budsjettframlegg er framlagt.

Kommunelovutvalget anså det uheldig at administrasjonssjefens budsjettforslag fikk stor oppmerksomhet og innflytelse, på bekostning av senere framlegg fra formannskap og kommunestyre. Administrasjonssjefen beholdt retten til møte- og talerett i folkevalgte organer, men forslagsrett i disse organene bortfalt, og likeledes bortfalt lovbestemt plikt til å møte i formannskap og kommunestyre.

I kommuneloven av 10. juni 1938 var det utformet omfattende og detaljerte bestemmelser om kommunale budsjetter, som ble videreført ved revisjonen i 1954. Det het i lovens § 50, 5. avsnitt: «For å kunne møte kommende års stigende utgifter eller sviktende inntekter, skal kommunen ved avsetning på budsjettet skaffe til veie et skattereguleringsfond. Dette fond skal i den utstrekning det til enhver tid er mulig, svare til minst en femtedel av kommunens samlete skatteinntekter i det siste forløpne budsjettår.»

I loven av 1992 heter det i all enkelhet (§ 48.1): «I årsbudsjettet kan avsettes midler til bruk i senere budsjettår.» Ikke svært forpliktende, for å si det mildt. Og lite påaktet i partipolitisk tautrekking om tiltak i årsbudsjettet – inntil regnskapsunderskuddene ble årvisse.

Fylkeskommunen er på vei ut, og primærkommunen skal styrkes. Kommuneloven av 25. september 1992 ble utformet etter datidens strømninger, med invitasjon til friere tøyler for individuelle løsninger og tilpasninger. Kommunal parlamentarisme var en del av dette, og vi opplever eneveldige byråd, skjermet saksbehandling og medietilpasset informasjonstjeneste.

Mer enn noensinne er det offentlige rom blitt en teaterscene, med befolkningen som passive tilskuere. Ikke alt var bedre før, men strengere økonomistyring og mer synlig uttalt ansvarlighet må være et savn.

Vi trenger en kommunelovrevisjon, med gjenoppliving av ansvarlighet, ikke frihet, som bærebjelke. Gjenoppliving av rådmannen fra før lovendringene i 1992 burde være interessant; i motsatt fall bør lovpålagt styringsansvar iht. tidligere kommunelovs § 37 tillegges ordfører/byrådsleder.

Min påstand: Et strengere regelverk vil styrke det politiske engasjement og gjøre det mer interessant å søke lederjobb i kommunal forvaltning. Noe å fundere på for moderniseringsminister Sanner – om han da ønsker å ta med seg historien!