Psykisk helse en utfordring for kommunene

Det går knapt en dag uten at vi hører om små, større eller store kriser innen psykisk helsevern. Lange ventelister for barn som trenger hjelp, mangel på akuttplasser, mennesker som skrives for tidlig ut eller får mangelfull behandling - problemene hører så å si til dagens orden. Når helse- og omsorgsministeren nå lanserer sin «ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser», kan vi bare håpe at den virkelig blir en garanti og ikke bare nok et velment initiativ som grunnstøter på mangler i lokalmiljøene.

Problemet med mange tiltak av denne typen, er at de iverksettes ovenfra, i stedet for at vi tar tak i problemene fra bunnen av og bygger opp tjenester med utgangspunkt i folks behov og gjør dem lett tilgjengelige der mennesker lever og bor. Mye har skjedd gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse, men mangelen på psykologer i kommunene er fortsatt stor. Måltallene er langt fra oppnådd. Bare noe over 400 psykologer er i dag ansatt i norske kommuner - 65 på opptrappingsmidler. Dette er en av grunnene til at psykiske problemer ikke fanges opp eller følges opp av primærhelsetjenesten. Det er også en årsak til at presset på spesialisthelsetjenesten fortsetter å være stort, at køer og ventelister eser ut, og håndterlige psykiske vansker vokser seg store, mens folk venter.

Norsk Psykologforening har beregnet at vi på sikt trenger 2.000 psykologer i kommunene - et realistisk mål behovene tatt i betraktning. En undersøkelse gjort av Norsk Gallup i 2004 viste at 89 prosent av de spurte ønsker en allmenn psykisk helsetjeneste i kommunene. 74 prosent ønsker i utgangspunktet samtalebehandling, mens bare 6 prosent vil ha medisinering. Tallene taler for seg selv. Derfor sitter vi ikke og venter på at ting skal skje, men er i gang med konkrete planer for hvordan vi kan få gode tilbud i lokalmiljøene.

Prosjektet «Økt flerfaglighet i kommunalt psykisk helsearbeid: Psykologenes bidrag» vil presentere modeller for hvordan psykologisk kompetanse kan brukes i bred forstand til folks beste over det ganske land.

Vårt mål er selvsagt å bygge opp et tilbud som når alle med behov for hjelp før problemene tårner seg opp, å være til stede på legesentre og helsestasjoner for barn og unge, å arbeide forebyggende og behandlende i samarbeid med annet personell - å legge til rette for nære og menneskelige relasjoner i samfunnet.

Fra Nesodden, som har hatt en psykolog ansatt i Helseavdelingen, viser det seg for eksempel at tilbudet for de små fra null til 18 år har hjulpet en rekke familier med å håndtere kriser som ellers kunne ha vokst dem over hodet og gjort dem til numre på en venteliste. Det må bli like lett å gå inn på et legesenter og spørre etter psykologen som etter fastlegen.

Men vi må tenke mer visjonært enn som så og utover den umiddelbare behandlerrollen: Hvorfor ikke ansette psykologer sentralt i kommunene og la dem bli premissleverandører for beslutningsprosesser? Hvorfor kan vi ikke på kommunalt og regionalt nivå tenke helhet og livsløp, virkeliggjøre et helsetilbud som tar hensyn til alle livets faser og hele veien tar sikte på å gjøre menneskene i stand til selv å løse sine problemer? Psykologene burde gå inn på familiekontorer og seniorsentre i langt større grad - legge til rette for at samliv er noe som varer, og at alderdommen blir positiv.

Gevinsten med et godt utbygget primærtilbud vil bli stor, også økonomisk. Svensk Psykologforbund har beregnet en årlig samfunnsgevinst på 25 milliarder kroner, om folk får passende psykologhjelp på et tidlig tidspunkt og slipper å oppta plass og tid i andre deler av hjelpeapparatet og på ymse kommunale kontorer. Vi har ikke tilsvarende beregninger i Norge, men det er ingen tvil om at det er i primærhelsetjenesten vi kan spare penger for helsevesenet.

Nå handler det om vilje til nytenkning, og diskusjonene om Nasjonal helseplan byr på en ypperliganledning til nettopp dette. Hva sier kommunale ledere til det?

Skrevet av: Anne Kari Hoel