Prolog ved reisens slutt

Det var den gang det var arbeiderforeninger og andre «korrekte» frivillige organisasjoner for allehånde formål, og det var med den største selvfølgelighet man ble orientert om arbeidsdelingen mellom den politiske og den faglige del av arbeiderbevegelsen. Og arbeiderbevegelsen, det var Ap og LO. De andre partiene sto utenfor - også dem helt til venstre.

Men, det var altså for en generasjon siden og i partipolitisk henseende i steinalderen, mao. før velferdssamfunnet sprang ut slik vi nå så bekymrings- og historieløst kjenner det.

I dag er vi alle i samme båt, det er ikke nok sykehusplasser til noen, vi står alle i samme bilkø, og Finansdepartementet fikk det til slutt som det ville.

Den tilsynelatende ulike partipolitiske staffasje vi omgir oss med, er alt samlet opp i den systembejaende Store hvite flokk, i dagligtalen bare omtalt som konferanse- og konsensusleverandøren KS. Vil du ikke bli med i en studiering, du også?

Her er ingen oppgave for liten, intet lederverv kan besittes for lenge, og alle egalitære fremstøt er bryet verd, koste hva det koste vil. Ta en titt på historiens slagghaug, så forstår du hva jeg mener, for ikke å snakke om at det er bedre med en konsultasjonsordning på hånden enn ti på taket, hvor formålsløs den nå enn er.

Så har vi jo systemlojaliteten, gjerne i vedtaks form: Styret for KS lar seg by alt, og de vedtar alt. Det vedtar stadig at de forventer at alle kommuner lojalt retter seg etter avtalen om det Inkluderende Arbeidsliv, lenge etter at den for ethvert praktisk formål hadde vist seg utilstrekkelig og langt på vei forfeilet.

I fjor toppet det rekken av moteriktige standpunkter med å vedta kjøp av klimakvoter for flyreiser og å avtale grunnlagsberegning for vilkårene for dette i avtalen med sitt faste reisebyrå. Som så meget annet, skal naturligvis også avtalen evalueres. Hvis du visste hva de bruker penger på!

Det kinkige med all denne lydigheten, gjerne benevnt som saklighet, er at det faller tilbake på kommunene som nå ikke lenger har noe talerør og en interesserepresentasjon som avtvinger respekt. Å kalle landets kommuner for arbeidsgivere, er derfor i all hovedsak rent munnsvær, underlagt en sentralistisk detaljregulerende forvaltningstradisjon som vi er, og med en pengetilførsel som kun egner seg til å glede sosialøkonomer og gnomene i Sveits, som forutsetter ro og orden på alle sine konti.

Rolleblanding er en paradegren i KS. Allerede i mars i år står organisasjonen som jordmor for en såkalt dialogkonferanse om kommunenes bruk av tilsyn i helse- og sosialtjenestene, hvor vi blant annet kan fordype oss i hvordan tilsynet kan bli til større nytte for kommunene, og hvor det oppfordres til tettere kommunikasjon mellom tilsynsmyndighetene og kommunene. I mangel av noe bedre, er KS på leit etter oppgaver.

Det er her de gode nyhetene kommer inn. KS behøver ikke å leite lengre, vandringen i diaspora kan nå ta slutt, derfor denne prologen: På de regionale strategikonferanser, vi har en på Sørlandet i midten av februar i år, kan kommunene rundt det nordlige Skagerakbassenget og opp til Gudbrandsdalen spørre seg om hvordan vi og svenskene sammen kan legge til rette for den kommende regionale befolknings- og næringsutvikling i dette trianglet, i de nære tiår foran oss.

Som et preludium og for raskt å få opp temperaturen, kunne en kanskje stille spørsmålet om vi ikke burde gjødsle og vanne godt i traktene rundt Kristiansand, sånn til å begynne med, og så, om vi var heldige, kanskje oppleve at litt av det gode gjødselvannet også rant bort til oss her østpå og litt til de litt vestpå også?

Ble det tid til overs, ville jeg kanskje ha trukket opp en debatt om det egalitære samfunnets nærmest totale fravær av forbrukermakt og ombudmannordningens iøynefallende utilstrekkelighet. Men, naturligvis, bare dersom det bletid.

Skrevet av: Randolph Chr. Endresen