Professor på villspor

Professor Per Arnt Pettersen, Høyskolen i Bodø, har på kronikkplass i Kommunal Rapport 4/6-09 behandlet kommunesammenslutninger og reist spørsmålet «hva er grunnen til denne folkelige motstanden?» Det er beklagelig at Pettersen ikke har satt seg tilstrekkelig inn problemet, slik at han bidrar til å spre misforståelser.

(1) Nedleggelse av kommuner medfører vanligvis ikke utgiftsbesparelser. I perioden 1990-2008 er 18 kommuner nedlagt, dvs. data foreligger. Det er ikke dokumentert at dette har gitt besparelser. Byråkrater i departement og KS som har ivret for sammenslutninger, burde legge fram dokumentasjon som viser at sammenslutninger gir utgiftsbesparelser. Mangel på slik dokumentasjon taler sitt tydelige språk.

(2) Administrasjonsutgiftene per innbygger er høyere i kommuner med lave folketall, enn i kommuner med høyere folketall. Multipliserer man opp slike merutgiftene i de små kommuner med antall innbyggere gir det et så pass lite totalbeløp at det ikke blir noe særlig mer til andre kommuner eller til skattelettelser.

(3) Pettersen bør også merke seg at kommuners utgifter i stor grad er bostedsavhengige. Alle individrettede tjenester (barnehager, skole, helse og omsorg) må gis der folk bor og uavhengig av rådhusets lokalisering. Utgiftsbesparelser i mindre kommuner som monner krever flytting av befolkningen til større kommuner, som derved får merutgifter. Den utgiftsmessige nettoeffekt synes ingen å interessere seg for.

(4) Ved individrettet tjenesteproduksjon er det ikke stordriftsfordeler (som ved industriell masseproduksjon). Ved andre tjenester (kommunekassefunksjoner og tekniske tjenester) kan det være slike fordeler, men de kan vanligvis tas ut ved interkommunalt samarbeid. Mindre kommuner kan ha kapasitetsutnyttelsesproblemer i skolen, ved legekontoret osv., men neppe i hjemmetjenestene, som tildeles på timebasis av deltidsansatte, altså i direkte motsatt av hva Pettersen nokså oppsiktsvekkende skriver.

(5) En rekke statsvitenskapelige undersøkelser viser at befolkning i de mindre kommuner er mer fornøyd med individrettede tjenester enn i større. Årsaken til det er primært «nærhetsargumentet», dvs. at en tjenestemottaker i mindre kommuner (Værøy, Beiarn osv.) vanligvis vil motta tjenester av en sambygding, mens en mottaker i en større kommune (som Bodø) vil motta tjenesten av «en fremmed person».

(6) Svært mange av de små og mindre kommuner befinner seg i Nord-Norge. Nedleggelse av de mindre kommunesentra, som det er svært mange av, betyr at befolkningen i store deler av Nord-Norge på grunn av kommunikasjonsproblemer (hav, fjord og fjell) vil stå overfor en «helvetes reise» til kommunesenteret. Selv de ivrigste kommunenedleggere synes å erkjenne dette. Eksempelvis vil sammenslåing av Engerdal (1.460 innb.) med Trysil (6.782 innb.) i Hedmark gi en kommunal enhet med et areal som over dobbelt så stort som hele Vestfold.

(7) Befolkningen i mindre kommuner opplever at de deltakerdemokratiske idealer i stor grad kan oppfylles (medvirkning, kontakt med folkevalgte osv.). Noe som ofte er ukjente for innbyggere i større enheter. I større kommuner opplever befolkningen at de folkevalgte og det kommunale demokrati blir «fjerne størrelser». Mulighetene for å realisere demokratiske idealer avtar med antall velgere ettersom man beveger seg oppover i forvaltningsnivåene (fylkesnivå, nasjonalt nivå og internasjonalt nivå). De samfunnsmessige kostnader ved å opprettholde de små lokale demokratier er i seg selv forholdsvis ubetydelig og sammenlignet med den økonomiske verdi av demokrati noe man helt kan se bort fra.

(8) Nedleggelse av mindre kommuner har også forholdsvis betydelige fordelingsvirkninger. Verdien av eiendommer (boliger, forretningslokaler osv.) i «den nedlagte kommune» kan reduseres betydelig, mens verdien av eiendommer i et større sentrum ligger an til å øke.Konsekvensen er altså sentralisering og en skjevere inntektsfordeling.

(9) Kommunal prestisje og lederlønninger er knyttet til kommunestørrelse (målt i antall innbyggere). Nedleggelse av mindre kommuner betyr at større kommuner blir enda større. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at ledere i slike større kommuner gjerne er tilhenger av nedleggelse av mindre kommuner. Det ser man tydelig av tilslutningen til «oppropet mot tvangsnedleggelse av kommuner og for desentralisering» som er sendt alle landets ordførere.

(10) Det kan synes som om vårens partilandsmøter viser at mens partielitene er mer positiv til nedleggelser av kommuner, så er de menige medlemmer gjerne av motsatt oppfatning. Mange politiske partier synes iallfall å ha vedtak som kan fortolkes som en positiv holdning folkeavstemninger og frivillighet. Hva det betyr i praksis er uklart, når man tenker på danskenes «frivillige tvang». (Bemerk at det danske landareal er ca. 13 % av det norske).

Ved Lokalsamfunnssenteret, som er under oppbygging ved Høyskolen i Hedmark på Rena, er vi sterkt opptatt av at kommunenedleggelser ikke skjer på feilaktig grunnlag og i strid med folkeflertallet i de berørte kommuner. Vårt mål er å konservere demokrati og velferd og ikke kommuneinndelingen som sådan.

Professor Pettersen bør i fremtiden sette seg grundigere inn i sakene før han skriver kåserier.