Profesjonelt mareritt

De siste dagene har vi fått et innblikk i hvordan såkalte profesjonelle styrer arbeider. Det har vært et skremmende syn. Hydro-sjef Eivind Reitens triksing for å melke sin bedrift for flest mulig millioner kroner til seg selv, og styreleder Jan Reinås´ opptreden som Reiten og resten av Hydro-ledelsens nyttige idiot, har vært et skue som viser at når belønningen er stor nok, tar grådigheten over selv for antatt oppegående næringslivsledere - hvis viktigste jobb er å lede bedriften best mulig.

Reiten får mange millioner kroner i året som Hydro-sjef. Det er ham vel unt. Lønna får han ikke for å holde Hydro-skuta i dødvannet, men for å utvikle bedriften og gjøre den enda mer lønnsom. Når Reiten på toppen av sin velfortjente millionlønn prøver å tappe sitt eget selskap for mest mulig penger før de forsvinner inn i Statoil, har han imidlertid gått langt over en moralsk grense - og kanskje også en juridisk. En toppleder kan ikke gjøre det som passer hans økonomi best. Han må handle i tråd med det som er til det beste for bedriften. Det er ikke å bruke måneder på å planlegge hvordan han personlig skal få størst mulig gevinst - inkludert å legge en mediestrategi for å slippe bråk rundt innløsningen av opsjonsavtalene.

Styreleder Reinås har også en klar oppgave: Å arbeide for bedriftens beste. Så når toppledelsen i Hydro kommer med sine økonomiske krav, bukker og skraper Reinås for sine gode venner i administrasjonen. Jeg skulle like å se lønnsforhandlinger bli utført slik i arbeidslivet generelt.

Verken Reinås eller Reiten kommer til å bli rettslig forfulgt for sine handlinger, selv om de kan ha tappet Hydro for flere titall millioner kroner. Men hva hadde skjedd i et kommunalt foretak, hvis de to toppene hadde gått så på tvers av selskapets beste, for å berike seg selv? De hadde høyst sannsynlig blitt kastet på første og beste kommunestyremøte. I tillegg ville flere enn antikapitalistene i RV og SV reist spørsmål om ikke de to skulle anmeldes til politiet for korrupsjon eller økonomisk utroskap. Ingen ville stått fram og sagt at “de fortjener det”.

Norsk Hydro er børsnotert selskap, men store deler av gevinsten tilfaller bedriften Norge, som vi alle eier. Hva Reinås gjør i sitt eget private holdingselskap, med sin egenkapital på 187 millioner kroner, må være opp til ham. Men når en såkalt “profesjonell” styreleder forvalter eiernes verdier så skjødesløst og nepotistisk, er det rart at det ikke blir stilt mer kritiske spørsmål fra for eksempel Finansavisens redaktør Trygve Hegnar, som aldri er redd for en skikkelig krangel.

Jeg tror dette skyldes at Reiten og Reinås representerer “de profesjonelle” - og dermed feilfrie, forgudede lederne i Norge. Disse personene er gjerne folk som shopper godt betalte styreverv hos hverandre, og som stadig dukker opp i debatter der de argumenterer for at styrene i helseforetak, Norges Bank, StatoilHydro og andre bedrifter må fylles opp av profesjonelle - altså dem selv. Det siste et profesjonelt styre trenger, ifølge denne doktrinen, er folkevalgte.

Kommune-Norge har lenge diskutert om ikke styrene i kommunale as og foretak bør bestå av “profesjonelle”. Underforstått: Politikerne som sitter i styrene i dag, er amatører - og da forstått som dumskaller. Skandalen på Nedre Romerike brukes nå som et klassisk eksempel på hvor galt det kan gå. Det er naivt å tro at lokalpolitikere per definisjon er ideelle bedriftsledere. Men det er kanskje likevel bedre med et styre fylt av dumskaller som tror de vil samfunnet vel, enn proffer som lever etter mantraet “Greed is good”?

Skrevet av: Ole P. Pedersen