Debatt
Privatisering kan redde velferdstjenestene
Arbeidsgiveren i offentlig sektor skal ikke tjene penger og virksomhetene kan ikke gå konkurs, med den tryggheten det innebærer for arbeidstakere. Burde ikke dette gitt mer tilfredse og friskere ansatte?
Regjeringen måtte finne fram spareknivene da de møttes til knallharde budsjettforhandlinger på Thorbjørnsrud. Velferdsstatens utgifter må ned. Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen kommer til å styre landets økonomi med hard hånd de neste årene.
Samfunnets utgifter til alders-, utføre- og tidligpensjon, samt utgiftene til sykepenger har gitt oss tre store reformer: Ny pensjonsordning. Ny avtalefestet pensjon. Ny avtale om inkluderende arbeidsliv (IA).
Jeg tror dessverre ikke noen av disse endringene vil føre til reduserte utgifter for samfunnet. Verken på kort eller lang sikt. I alle nevnte ordninger er nemlig offentlig ansatte i praksis skjermet. Skjermingen gjøres gjennom tariffavtaler.
Offentlig sektor har i dag pensjonsordninger og godtgjørelse ved sykdom og svangerskap som er vesentlig bedre og vesentlig dyrere enn i privat sektor. Men for meg virker det som disse ordningene hemmer offentlig sektors mulighet til å være en god arbeidsgiver.
Kanskje sterke ord, men dette er noen av utfordringene som preger den offentlige debatten:
Mangelen på likelønn synes å ramme utdanningsgruppene i offentlig sektor spesielt hardt. Pensjonsordningen koster minst 10 prosent mer enn vanlige ordninger i privat sektor. I tillegg er lav stillingsprosent svært utbredt i disse gruppene.
Samtidig er konkurransen minimal, med ett hederlig unntak. Det skal jeg komme tilbake til. Med liten eller ingen konkurranse er det kun den offentlige sektoren som konkurrerer om disse arbeidstakerne.
Når feilprioriteringene skal løses med en likelønnspott, vil dette bare forsterke offentlig sektors store utfordringer når det gjelder kostnader.
Ingen ansatte har større medbestemmelse enn ansatte i offentlig sektor. Samtidig er sykefraværet i denne sektoren høyere enn noe annet sted. Hva kan dette skyldes?
Arbeidsgiveren i offentlig sektor skal ikke tjene penger og virksomhetene kan ikke gå konkurs, med den tryggheten det innebærer for arbeidstakere. Burde ikke dette gitt mer tilfredse og friskere ansatte?
Svaret er nei. En undersøkelse som bemanningsbyrået Xtra personell nylig publiserte viser at ansatte i offentlig sektor er mer misfornøyde med sin arbeidsgiver enn ansatte i privat sektor.
Sykefraværet kan ikke reduseres uten et godt forhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Begge må ha interesse av dette og arbeidstakerne må ha alternative arbeidsgivere å velge mellom – det må være konkurranse.
Derfor er privatisering bra – for velferdsstaten og for velferdstjenestene. Bedre for de ansatte og bedre for brukerne. Mytene om at privatisering er «å sette bestemor ut på anbud» er umoralske og skapt av dem som frykter å få sin makt og innflytelse redusert.
Norsk barnehagesektor er unik, med en rimelig jevn fordeling av private og offentlige barnehager.
Til tross for at det offentlige har gitt offentlig eide barnehager bedre økonomiske vilkår, leverer offentlig godkjente private barnehager et bedre tilbud enn det de offentlige gjør (TNS Gallup, 2009). Enda mer interessant: Den spennende konkurransen barnehagene mellom har gjort sektoren til den offentlig finansierte tjenesten som brukerne er aller mest fornøyd med (EPSI 2009).
Konkurransen i barnehagesektoren har gitt alle bedre tjenester. Og det skjer en voldsom innovasjon i sektoren som gir ytterligere kvalitetsutvikling.
Den nordiske barnehagemodellen er lovprist i hele Europa. Nå kommer svensker og dansker til Norge for å lære. De vil også privatisere og mener de har for lav andel private barnehager idag.
Skal vi bidra til å berge velferdsstaten og velferdstjenestene – og samtidig få likelønn, lavere sykefravær og større arbeidstrivsel – så må privatiseringen økes. Sentrale maktpersoner som er skeptiske, bør se hva den høye andelen private aktører har gjort for norsk barnehagesektor.