Annonse
Debatt
Pressen skaper stemning
De fleste pressekritikere er opptatt av medienes fordumming av den offentlige samtale, men det er enda viktigere å se hvordan pressen bestemmer hva det skal samtales om.
Dersom en person for en sjelden gangs skyld er omtalt i mediene, eller vedkommende leser om noe han eller hun har spesielt god innsikt i, dømmer de nesten alltid pressen nord og ned. De kjenner seg ikke igjen. Den saken de kjenner er forenklet langt utover rimelighetens grenser. Pressen har gjerne trukket ut en liten del av det store sakskomplekset og gjort denne lille delen til selve saken, og det har selvfølgelig ikke vært plass til verken resonnementer eller drøftelser for og imot. De konkluderer ganske raskt med at mediene er mest opptatt av skandaler, konflikter og kjendiser, og at de definitivt ikke er til å stole på.
Alle disse enkeltpersonenes erfaringer - kombinert med mer eller mindre perifere sensasjonsoppslag i tabloidpressen og kranglete og spissformulerte TV-debatter - danner grunnlaget for en ganske stor konsensus i den opplyste allmennhet om at pressen ikke gjør jobben sin.
Mange av oss som er i pressen, er enige, vi synes det er en anelse flaut når våre kolleger i VG og Dagbladet bruker mye av sommeren til å jage «gode» væroppslag, og vi synes så absolutt at Dagsrevyen og TV2-nyhetene kunne ha hatt litt mindre krim og kuriosa og litt mer politikk og utenriks - for å nevne noe.
De mest offensive av oss forsøker å forklare hvorfor det er blitt slik. Det henger sammen med nyhetsjournalistikkens endelige seier over folkeopplysningskringkasting og partiaviser. På alle områder - enten det er kultur, sport, politikk eller utenriks - må sakene nå presenteres på en nyhetsjournalistisk riktig måte. Det vil si at de må vinkles i henhold til nyhetsjournalistiske kriterier: Det bør være en konflikt man kan spille på, noen kjente mennesker bør være involvert, konsekvensene må være lett synlige og merkbare for mange, eller selve saken må være nær. Barnebortføringen i Portugal (Madeleine-saken) er geografisk fjern men likevel nær leserne, fordi den berører alle som kan tenke seg hvordan det er å miste et lite barn på den måten.
De nyhetsjournalistiske vinklingene har åpenbart bidratt til å gjøre sakene mer leseverdige enn de var i «gamle» dager, og det er ikke det minste vanskelig å finne eksempler på at sterkt vinklede saker om for eksempel politikk har ført til en oppmerksomhet fra den brede offentlighet som var utenkelig for 50 år siden.
For en nyhetsjournalist er det ganske lett å forsvare seg mot kritikken ved å vise til at det slett ikke var så bra i gamle dager heller. Dessuten finnes det jo så mange medier. De store riksdekkende redaksjonene blir supplert av lokale medier, fag- og uketidsskrifter som bidrar til en ganske bred samlet nyhetsdekning. Internett gir også en mye bredere informasjonstilgang enn før.
Men hvem forholder seg til så mange medier at de ser det mangfoldet som faktisk er der? Ikke så veldig mange. Flertallet forholder seg til de store avisene og radio- og fjernsynskanalene og gjerne en lokalavis og kanskje et fagtidsskrift eller fagforeningsblad.
Det virkelig interessante med medielandet Norge er at de toneangivende mediene har en så sterk posisjon, og at de er så like. Selv om vi er mange som akker oss over både NRK og VG, så følger vi med på dem. Statskringkastingen har relativt større oppslutning enn noen andre allmennkringkastere i verden, og selv med fallende opplagstall er VG nær verdensrekorden for leserdekning i et land.
Enda mer spesielt med Norge er det at løssalgsavisene og abonnementsavisene er så lik hverandre. De er i direkte konkurranse om de samme lesergruppene, mens tilsvarende aviser i andre land grovt sett forholder seg til to markeder - et elite- og et massemarked. Resultatet er at våre tabloidaviser er relativt gode, mens våre abonnementsaviser er dårlige, dersom man sammenligner med motstykkene i utlandet og bruker stoffmiks og lengde på artiklene som målestokk.
Resultatet av at mediene er lik hverandre, og når de harså stor folkelig oppslutning, er åpenbart at de har stor påvirkningskraft - kanskje større enn i mange andre land. Den indirekte påvirkningen er mye større enn den direkte, og den består for en stor del av virkelighetsbeskrivelser.
De store mediene tegner alle de samme bildene av Norge anno 2007. Det rapporteres så mye om kriminalitet i alle de store mediene at folk flest tror den er høyere enn den egentlig er. Det er så mye stoff om «innvandrerkriminalitet» i mediene at innvandrere flest blir sett på med skepsis. Det fortelles om så mange helseskandaler at mange blir overrasket når de får førsteklasses behandling på sykehuset.
Alle disse virkelighetsbildene danner grunnlag for hva vi snakker om når vi møtes ved lunsjbordet, rundt grillen eller på kjøpesenteret, og det er i alle disse små samtalene at holdninger blir skapt og vedlikeholdt. Vi burde vært ydmyke.
