Populist: Det nye skjellsordet

Slik har det ikke alltid vært. Fra slutten av 1960-tallet til begynnelsen på 1970-tallet var det en liten gruppering på venstresida, en systemkritisk opposisjon, som med stolthet kalte seg populister. Det var en rødgrønn front som tok utgangspunkt i det enkelte lokalsamfunn i kampen mot sentraliseringen. De var dels organisert i Populistiske Arbeidsgrupper der Ottar Broxs bok ÇHva skjer i Nord-Norge?È og Hartvig Sætras ÇPopulisme i norsk sosialismeÈ sto høyt i kurs.

Populisme er også en akademisk term som samfunnsvitere har definert og skrevet bøker om. Fra det hold understrekes at for en populist er det en motsetning mellom folk og elite. En populist trer fram som folkets talerør, en forsvarer av den lille mann som lett overkjøres av makthaverne. Det tales gjerne med store bokstaver, ikke sjelden med skingrende patos og dirrende indignasjon. Kanskje er det mot bakgrunn av en rettferdig harme, en påpekning av elitens ufornuft. Visdommen forvaltes jo ikke av eliten, sier populisten. Tvert imot, den sunne fornuft finner vi i folket. Folkevettet settes opp mot eliten som forvansker og forfusker virkeligheten.

Motstanden mot makthavere og eliten er et sentralt trekk ved populismen. Populistiske bevegelser har front mot samfunnstopper og er preget av anti-establishment. Et parti som Fremskrittspartiet har valgt folkets side. Det er partiet Çfor folk flestÈ. Underforstått, andre partier fremmer særinteresser og sektorinteresser. Hvilke posisjoner som dermed inntas, vil variere alt etter hva som er den rådende ideologi. For en populistisk bevegelse er fundamentet ikke et sett ideologiske trossetninger men det enkle og samtidig uklare: sunt folkevett.

Forankringen i folket gir imidlertid ingen entydig rettesnor. Folket er en diffus term. Ifølge historikeren Jens Arup Seip hører det til Çet av politikkens enhetsord som skjuler kløftene i det sosiale landskapÈ. Folket er ikke splittet opp i ulike deler, om nå kløftene følger klasse, religion, språk eller etnisk tilhørighet. Tvert imot, folket framtrer som en organisk og homogen enhet.

Populismen representerer dermed ingen bestemt ideologi. Det er for øvrig vanlig å skille mellom venstrepopulisme og høyrepopulisme for å få fram en radikal og konservativ variant. Venstrepopulismen utfordrer kapitalinteressene. En typisk eksponent for den retningen en den progressive bevegelsen i USA, som hadde sine glansdager på slutten av det 19. århundre, og som fikk et organisatorisk uttrykk i People”s Party. Den var antikapitalistisk i sitt budskap og kritiserte økonomiske giganter i bank- og finansverden, samt ledelsen i industriforetak og i jernbaneselskaper. Innslaget av bønder var stort, ofte forgjeldete, som opplevde økonomiske problemer i en ellers økonomisk oppgangstid.

Høyrepopulismen, derimot, retter sitt skyts mot andre grupper enn finansinteressene. Det kan være innvandrere og partipolitikere. Et fellespunkt for høyre- og venstrepopulismen er for øvrig at den fienden som utropes, representerer særinteresser som motarbeider de brede folkelige interessene. Det er sektorinteresser som ikke ser helheten og som urettmessig tilraner seg verdier.

Skillet mellom venstre- og høyrepopulisme er imidlertid kun en grovsortering. Kriteriene er uklare. Den store spennvidden i ulike populistiske bevegelser forblir. Mot denne bakgrunnen er populismen blitt karakterisert som en kameleon, krypdyret som skifter farge etter omgivelsene. Kontekst, tid og sted avgjør politisk kulør på populismen.

Et annet fellestrekk ved populistiske bevegelser er kravet til en profilert leder, en folketaler med karisma, en frontfigur som kan hanskes med alle de motsetninger bevegelsen rommer. Sprikende interesser, linjeskift og sporskift i argumentasjonen må dekkes til. Stabilitet i lederposisjoner kan være en åpenbar fordel. Ideologiske posisjoner skifter, men lederen består og legemliggjør dermed en enhet og en kontinuitet som saklig sett ikke finnes. Det ligger nær å nevne at Carl I. Hagen har vært partiformann i et kvart århundre. Det gjør det lettere for velgere å godta partiets kursendringer. Tross alt er det samme person som på ulike tidspunkt har hatt ulike standpunkt.

Populisme som i utgangspunktet var en uklar term, er i den offentlige debatt gradvis blitt ensbetydende med et skjellsord. Dermed ser man bort fra de positive trekkene som også finnes: Populistens fravær av en nesegrus respekt for eliten, mangelen på den umiddelbare aksept av hva ekspertene sier og mener; en protest mot et innviklet og teknokratisk språk som dyrker det kompliserte og vanakter det folkelige. Den vaskekte populisten har dessuten et beundringsverdig mot, motet til å tale ÇestablishmentÈ midt imot med fare for å bli latterliggjort og uthengt, hoderystende avvist som ÇuseriøsÈ.