Pompel og Pilt-skolen

Det ulmer blant norske grunnskolelærere. De er så lei av skjemaer og rapporteringer og tester at det går på trivselen løs. De får ikke tid til fordypning. De er sjeldnere på ekskursjon med elevene. Og de får mindre tid i klasserommet.

Byråkratiseringen av skolen blir tydeligere for hver reform politikerne innfører. Kravet til dokumentasjon øker. Læreryrket er ikke lenger blant de frie yrker. Den kreative læreren får stadig mindre spillerom.

Denne beskrivelsen av lærernes arbeidsdag ble framført under den årlige Velferdskonferansen denne uken, arrangert av fagforeninger og brukerorganisasjoner. I år hadde man et kritisk blikk på offentlig velferd under markedsstyring.

Lærer Hanne Eilhardt Pedersen fra Lilleaker skole i Oslo holdt et innlegg om papirmølla som stjeler hennes tid. På hennes skole går 3.000 sider ned i arkivet hvert år. Det siste skjemaet som har tatt knekken på arbeidslysten heter Skriftlig vurderingsskjema, som alle elever skal få i alle fag to ganger i året. Er du kontaktlærer for 27 elever blir det 54 skjemaer i året. Det har gjort at lærer Eilhardt Pedersen takket nei til å undervise i naturfag for to andre klasser i tillegg til sin egen. For å fylle ut skjemaer for to klasser til, det orket hun ikke.

Men skriftlig vurderingsskjema er ikke det eneste som stresser lærerne. De synes også det blir for mange tester.

PISA-test, nasjonale prøver og i Osloskolen også egne Oslotester, gir masse ekstraarbeid, og styrer arbeidet inn mot å drille elevene i å bestå tester.

En undersøkelse fra Utdanningsforbundet, nylig publisert i Bedre skole og Dagsavisen, viser at åtte av ti lærere mener PISA-undersøkelsen gjør skolehverdagen mindre trivelig, og endrer skolens fokus. De blir i tvil om det er lærerplanen eller PISA som skal være retningsgivende. De synes også at PISA-testen gir skolen generelt et dårlig omdømme, og svekker rekrutteringen.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) sier han tar klagene på alvor og har satt ned et utvalg som skal ta en kritisk gjennomgang av tidsbruken i skolen. Tidstyvutvalget skal blant annet se på papirarbeidet, pålegg fra sentrale politikere, og reformer som de senere år har gitt skolen merarbeid. Men Solhjell vil også ha en nasjonal, samordnet kartleggingsplan av elevenes utvikling. At det vil kreve ytterligere dokumentasjon i form av skjemaer, er åpenbart.

Elever og foreldre vil ha tilbakemeldinger på faglig utvikling og sosial tilpasning. Det krever at man skriver ned og holder litt orden på hver elevs framskritt og oppførsel. Men det er ikke nytt i skolen. Det har lærere alltid gjort. Det nye er at skoleeier og andre myndigheter også skal vite hvordan barnet presterer og har det på skolen, hele tiden. Lærerne føler at de ikke har tillit når de må rapportere og fylle ut skjemaer om alt som gjøres.

Kunststykket i fremtiden blir å balansere mellom elever og foreldres behov for tilbakemelding, skoleeieres behov for innsyn og kontroll og nasjonale myndigheters behov for måling og sammenligning med andre land, uten at lærerens arbeidstid blir flyttet fra klasserommet til dokumentbunken og møterommet.

Pompel og Pilt tilværelsen fører til avmakt, mens vi trenger inspirerte lærere som får lov å være kreative.

- Hva er viktigst, spurte lærer Hanne Eilhardt Pedersen. - 3.000 skjemaer i arkivet eller å inspirere elevene til læring for livet?