Politikk for engler

Når dette leses, kan statsrådenes mange og ulike gavesaker enten være glemt eller de kan ha vokst i størrelse. Som profesjonell journalist tar jeg alltid høyde for at saker som dreier seg om politikeres troverdighet vokser. Og det er nettopp den ryggmargsrefleksen som er utgangspunktet for denne teksten: Hvorfor er det slik at en ikke-politisk sak om manglende registrering av et smykke i et gaveregister automatisk sees på som noe som på kort tid kan true regjeringens eksistens?

Det var et verdifullt smykke Liv Signe Navarsete fikk etter skipsdåpen i 2006. Hun er den eneste som helt og holdent kunne ha avverget smykkesaken – enten ved å la være å ta i mot det, eller ved å varsle om det til Stortingets gaveregister og å sørge for at godet ble skattlagt på korrekt vis.

Med bakgrunn i alle de «sakene» som har vært gjennom årene – både her og i nabolandene – er det nesten et under at hun ikke har sørget for å gjøre alt korrekt. Politikere med rikspolitiske ambisjoner burde nå ha lært at de er den eneste yrkesgruppen som må bruke regnskapsfører og revisorer til å lete etter gråsoner og smutthull i regelverket med stikk motsatt formål av alle andre – for å komme seg vekk.

Når det likevel gjøres feil, er det noen kjente mekanismer som gjør seg gjeldende: De store redaksjonene tenker som så, at den første saken man ser kanskje er litt liten, men at den kan være et varsel om mer – enten flere lignende saker, eller mer uregelmessigheter med den allerede avslørte sak. Dessuten vet alle journalister at folk som er presset av mediene ofte får tunnelsyn – de klarer ikke å se sin egen sak fra utsiden og kan meget lett komme til å si noe dumt, eller la være å si noe som burde ha vært sagt.

Så lenge mediene fortsetter å være redigert etter nyhetsjournalistiske kriterier, kommer det til å forbli slik. Politikerne kan ingenting gjøre. Men de, og deres omgivelser, kan kanskje gjøre noe med den andre mekanismen som gjør seg gjeldende for de mest prominente i topp-politikken: Det er den som forvandler noe som i utgangspunktet er en personsak til en stor politisk sak.

I Liv Signe Navarsetes tilfelle er det enkelt: Et økende press på henne vil nesten automatisk føre til et økende press på Jens Stoltenberg og regjeringen. Fra første stund kunne man ikke helt utelukke at den lille smykkesaken kunne føre til partilederskifte og kanskje regjeringskrise. Sannsynligheten for krise og avgang var i starten bitte liten, men vissheten om den potensielle alvorlighetsgraden er nok. Det finnes svært få kommentatorer, journalister og redaksjonsledere som tar sjansen på å vie lite oppmerksomhet til en sak som egentlig er liten, men som kanskje kan vise seg å føre til regjeringskrise. Det er ubehagelig å leve med ryktet om at man var den redaksjonen/kommentatoren som ikke så at en alvorlig politisk sak var i ferd med å seile opp.

Den grunnleggende årsaken til at små saker kan vokse seg store, er at tillit sjelden kan måles, og at den forvaltes i den brede offentligheten og i de politiske miljøene. Dersom mange nok i pressen sier at en politiker er svekket, så er han eller hun det.

For ti år siden viste striden mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg at den samme prosessen også kan gjøre seg gjeldende i partier. Blant Jaglands støttespillere i Arbeiderpartiet var det noen som pekte på mediepresset, og sa at de hadde mistet tillit til ham som leder fordi han ikkeklarte å håndtere mediene. Deretter dukket det opp andre tillitsvalgte som både hadde tillit til Jagland og ikke brydde seg om mediene, men de skiftet side fordi de mente å se at partilederen var i ferd med å miste tillit internt. Det tok ikke lang tid før den daværende partilederen måtte kaste inn håndkleet.

Både politikere og toppledere som har vært utsatt for mediekjøret, forteller at noe av det aller verste for dem er å se hvordan nære allierte svikter, fordi de vil posisjonere seg i forhold til en ny leder eller en ny situasjon. Og det på er dette punkt lokalpolitikere og opinionsdannere på alle plan i samfunnet kanskje kan spille en rolle.

De som er i politiske partier kan jobbe for at man utvikler mekanismer som gjør det mulig å ta tilbake tillitsdefinisjonen. I stedet for å sende blomster og hyggelige SMS’er til den pressede partileder, kan man starte debatten i eget parti. Når så man sist at grunnplanet i et parti mobiliserte bredt og overraskende for sin egne sjef?

Alle andre opinionspåvirkere kan antakelig bidra med å snakke litt annerledes om sakene i hverdagen. Dermed er det ikke sagt at alle skal mene det samme om en forsømmelse i forhold til et gaveregelverk. Det vil vi alle ha ulike meninger om. Men absolutt alle vil nok mene at en slik sak ikke er så stor at den bør føre til regjeringskrise, og da bør man kanskje si det? Høyt – til alle man møter.

Skrevet av: Aslak Bonde er politisk kommentator