Politikk er å velge

Sommerens politiske debatt har hatt behovet for skatteøkninger som tema etter at Aps partisekretær satte dette på dagsordenen. I forlengelsen av partisekretærens utspill er tanken om øremerket skatteøkning for å styrke skole og eldreomsorg lansert som en mulig løsning.

Argumentet for å innføre øremerkede skatteøkninger er en antakelse om at dette vil være lettere for velgerne å akseptere enn en generell skatteøkning.

At vi som innbyggere i Norge i årene framover må betale en større del av vår inntekt for de goder vi har tilgang på, er høyst sannsynlig riktig. Men øremerking av skatt vil gjøre drift av tjenesteområdene til rent byråkrati når Stortinget har vedtatt skattesatsen. Dette byråkratiet vil for øvrig ha som ett av sine viktigste insitamenter å utøve press for økning av den aktuelle skattesatsen framfor å søke kostnadseffektive løsninger (jf. erfaringene med sykehusreformen. Uhemmet utgiftsvekst er vel i denne forbindelse mer fremtredende enn glitrende kostnadseffektiv produksjonsvekst etter at fylkespolitikerne ble fratatt styringen… ).

Den klart mest robuste måten å hente inn nødvendig finansiering av fellesgoder på, er å overlate innkrevingen til lokalpolitikerne.

By- og kommunestyrer over det ganske land, med høyst varierende partipolitisk sammensetning, har over en årrekke vist at når man lokalt finner det nødvendig for å opprettholde et tilfredsstillende tjenestenivå, så innføres eiendomsskatt. Ikke fordi man ønsker å skattlegge eiendommene, men fordi de folkevalgte heller vil ta belastningen med å øke det samlede skattetrykket enn å redusere på tjenestene til befolkningen. På samme måte viser viljen til å innføre lokale bompengeordninger at uavhengig av partitilhørighet vil man lokalt heller ta belastningen ved å vedta kostnader for innbyggerne enn å vente i det uvisse på at helt nødvendige veiinvesteringer blir gjort.

Som KS har pekt på over lang tid, bør den lokale beskatningsretten styrkes. Livet leves lokalt, og det er lokalt den enkelte innbyggers velferdstilbud blir synlig. Dermed er det også lokalt de folkevalgte vil ha best forutsetninger for å gjøre helhetlige, solidariske avveininger. Det er også lokalt velgerne mest direkte kan forholde seg til forholdet mellom tjenestetilbud og skattetrykk.