Politikeren som ble for tydelig

Lars Sponheim forsvant ut av rikspolitikken etter å ha drevet en ekstremt tydelig valgkamp. Han var krystallklar både på hva han ville og ikke ville. Nei til Frp var det som ble lagt mest merke til, men hans ja til tvang for å få igjennom kommunesammenslåinger var også overraskende lite politikeraktig. De fleste utenfor politikken ville ha sagt at han kommuniserte forbilledlig bra - i hvert fall inntil valgnatten kom.

En politiker som gjorde suksess i valgkampen var Bjarne Håkon Hanssen. Det er ingen tvil om at Jens Stoltenberg har den største delen av æren for Aps gode valg, men Hanssen kommer ikke så langt bak - det var han, og hans samhandlingsreform som bidro til at det ikke ble noe snakk om den sviktende styringen av sykehusene i de siste fire årene.

Hanssen trekkes frem fordi også han kommuniserte slik ekspertene sier at man skal gjøre det: Enkelt og tydelig. Helseministeren har helt siden juni reist land og strand rundt med et enkelt foredrag og noen ganske få lysbilder - der nesten alt dreide seg om intensjonen bak samhandlingsreformen. Virkemidler er det lite snakk om i Hanssens taler.

Den manglende oppmerksomheten om virkemidler er interessant i en sammenligning av Sponheim og Hanssen. Venstre-lederens argumentasjon for en ny kommunestruktur var nettopp bygget opp rundt virkemidlet. Budskapet var at partiet tør der de andre viker unna, og at man ville bruke både fete gulrøtter og litt pisk. Venstre-strategenes tankegang var antagelig at de ved å fokusere på sin vilje til å iverksette kraftige tiltak på et avgrenset forvaltningsområde kunne få opp en bredere diskusjon om intensjonene - om hvorfor det var nødvendig å fornye offentlig sektor. Dersom Venstre hadde startet i den enden, om sin intensjon, ville partiet ha blitt alt for likt de andre partiene.

Venstre valgte å være tydelig om et spørsmål der meningene er sterke og definerte fra før. Evalueringen etter valgkatastrofen vil antagelig ende opp med at det ikke var klokt. Ved å innta et slags ytterpunkt i et på forhånd definert meningsunivers støter man svært mange fra seg. De man vinner, blir begeistret for Venstre men antageligvis ikke så glade at de stemmer på partiet. For hvem vil vel ta stilling til et parti bare ut fra et sterkt og klart standpunkt til et virkemiddel i en enkeltsak?

Bjarne Håkon Hanssen og de andre Ap-strategene tror i hvert fall ikke det er mange. En av historiene om samhandlingsreformen er den om hvordan man pakker inn de vanskelige forvaltningsreformene i reformer som etter sigende dreier seg om noe helt annet. Sykehusreformen, for eksempel. Den kom etter at Aps ledelse hadde gjort et halvhjertet forsøk på å legge ned fylkeskommunene. Man ville opprinnelig først gjøre noe med forvaltningsstrukturen, så ville man tilpasse sykehusene til en modernisert forvaltning. Arbeiderpartiets midtsjikt av tillitsvalgte torpederte den planen, dermed kom den store sykehusreformen som ble båret frem på en intensjon om mer kostnadseffektivitet og kortere helsekøer.

Jens Stoltenberg og daværende helseminister Tore Tønne la all sin argumentasjon i det overordnede formålet, og det ble knapt nevnt hvordan det ville ha konsekvenser for fylkeskommunene og det enkelte sykehus. Alle de kompliserte virkemidlene kom på plass etter at flertallet av politikerne var vunnet for intensjonene.

Dagens helseminister har perfeksjonert strategien. Han er enda tydeligere og klarere på intensjonene, og han er enda vagere på virkemidlene. I løpet av valgkampen er det kommet en rekke viktige, og mindre viktige, innsigelser mot skissene til virkemidler i reformen, men de har prellet av som vann på gåsa. Som oftest fordi stortingsmeldingen om samhandlingsreformen er så lite detaljert at Hanssen kan si at dette må det jobbes mer med, men også fordi helseministeren har lagt seg til den vanen å spørre alle sine kritikere om hva de vil gjøre.Han har målbåret en klar og tydelig intensjon som alle må si seg enige i, og da virker det også logisk at det må iverksettes kraftige tiltak. Så fort det premisset er lagt, blir det lett for statsråd Hanssen å la være å forholde seg til kritikk.

Og da er vi tilbake hos Sponheim. For hva er det Hanssen oppnår? Jo, antageligvis flertall for en samhandlingsreform som vil drive igjennom den strukturendringen i Kommune-Norge som Sponheim ønsker seg. Hanssen når målet ved å være tydelig på formål og utydelig på tiltak. I tillegg vant han valget.

Sponheim har all grunn til å sture.

Skrevet av: Aslak Bonde